lørdag 31. desember 2011

Nyttår

Nyttår er en dag som svir litt.
Mindre i år enn i fjor, allikevel knyter det seg litt i magen når kvelden nærmer seg.
Det er noe med den (under)bevisstheten om at en skal tre inn i enda et nytt å uten Øyvind.
Tre inn i et nytt år der jeg vet at det fremdeles er mange tøffe tak som venter.
Nei, det er noe spesielt med denne dagen. 
Det vil det nok alltid være.

Jeg har hatt en kjempelang god periode nå.
Det har vært så godt. 
Jeg har vært så glad at det har vært hypre tendenser.
Jeg har ledd fra langt ned i dypet.
Jeg har smilt fra øre til øre uten å helt vite hvorfor.

Selv om jeg vet at det med det nye året kommer nye tøffe runder, vet jeg også at det kommer flere av disse gode stundene. 
De gleder jeg meg til.
Det er så enormt kjekt å være glad!
Jeg kjenner meg i grunnen klar til å ta fatt på dette året, med alt som venter. 
Jeg er ikke lenger klar til kamp.
Jeg er klar til å vinne Øyvind og alle fine og gode minner tilbake.
Jeg klar til å gripe livet, fortsette livet, leve livet.

Godt nyttår alle sammen!

torsdag 8. desember 2011

Amalie, du gjør meg så glad!



Dersom noen lurte: Jeg verdens skjønneste og beste kusine.
Hun heter Amalie og er snart 9 år (og synger som nr 7 på denne snutten).
Når jeg ser henne her blir jeg glad langt inni meg.
Jeg ser at hun STORKOSER seg.
Jeg ser en jente som trives enormt godt med å synge og danse.
Jeg ser hvor dyktig hun er.
Her er hun i sitt ess, det er ikke tvil om i det.
På lørdag er jeg så heldig at jeg får være med på juleavslutning med danseskolen hennes.
Vi er to stykker som gleder oss, en som skal sitte i salen og en som skal være på scenen!
Du er så flink Amalie, jeg digger deg!!

søndag 4. desember 2011

Desemberhelg

Dette definerer en fin helg:
  • Sove mye med god samvittighet
  • Ligge lenge under en varm dyne og lese i en god bok før jeg står opp
  • Høre Strålende skinnende jul av Mosaic mange ganger
  • Høre Maria Menas Home for christmas omtrent like mange ganger
  • Tenne masse lys
  • Bli i godt humør av en god treningsøkt
  • Sovne på sofaen til Kjell og Adrian
  • Åpne en ny luke i den fantastiske julekalenderen som Tone har laget til meg hver dag fram mot jul.
  • Bli dratt med på pepperkakebaking og innflytningsfest til noen jeg knapt nok har hilst på
  • Kanelboller
  • Få søndagsfrokostbesøk
  • Julekonsert i Salem. Så mange søte små barn som synger så fint og bare bringer julestemning inn i sjela.
  • Tenke glade tanker
  • Joggetur på en sørpete Ladesti med verdens tøffeste kompis
  • Søndagsmiddag i trivelig selskap
  • Synge Deilig er jorden og kjenne freden bare brer seg inni meg
Denne helga har vært skikkelig fin.
Jeg er glad inni meg.
Det er godt å kunne slenge seg ned på sofaen nå i kveld, sliten, men glad.

søndag 27. november 2011

Første søndag i advent

Nå tenner vi det første lys,
alene må det stå.
Vi venter på det lille barn,
som i en krybbe lå.
 

Ute snør det.
Inne brenner stearinlys og jeg hører home for christmas med god samvittighet.
Det er liksom en så fredelig første søndag i advent.
Julestemningen sniker seg litt innpå.
Jeg har så smått begynt å lage julekort. 
Det er koselig å holde på med på mørke kvelder.


I natt ble jeg "tante" til vesle Ingeborg.
Min beste venninne ble mamma for første gang.
Det er stort.
Gratulerer så mye Astrid og Ole!

fredag 25. november 2011

In loving memory



Denne sangen sier så mye når jeg savner Øyvind på en stormfull fredagskveld.


søndag 20. november 2011

Besøk av Anne Marta

I helgen han Anne Marta vært på besøk.
Det har vært så utrolig koselig!
Jeg digger Anne Marta.
Hun er rett og slett kjempegod å være med.
Det er lett å bare være seg selv og slappe av i hennes selskap.

Vi har funnet på litt av hvert vil jeg tørre påstå:
  • Høy sofasløvefaktor
  • Laget god mat
  • Besøkt Anne Martas søster på Skogn. Tenk det at nå kan jeg faktisk si at jeg har vært i Nord Trøndelag og (ikke bare på Værnes).
  • Gått en god tur
  • Sett Trondheim fra Tyholttårnet
  • Startet søndagen med møte i Salem
  • Snakket masse
  • Hentet julekalenderen, som jeg har lett høyt og lavt etter og som far tilslutt fant, på posten.
Vi har rett og slett hatt en kjempefin helg.
Takk for besøket Anne Marta. Gleder meg til vi ses igjen!

fredag 18. november 2011

Simen og Sander 7 år

Hipp hurra for Simen og Sander som blir 7 år i dag.
Dette er to gutter med fart i.
Det er alltid like kjekt å komme hjem på besøk og bli møtt med gode klemmer, mange smil og mye lek.
Håper dere får en kjempefin bursdag.
Gleder meg til vi ses i jula.
Giga bursdagsklem

torsdag 10. november 2011

Jeg savner deg


Øyvind, jeg savner deg!
Livet er ikke det samme uten deg.
Livet uten deg er tøft og utfordrende.
Det er så mye jeg har lyst å fortelle deg, så mye som har skjedd siden du ble borte.

Du var så bra.
Jeg hadde det så fint med deg.
Du elsket meg, jeg visste det.
Jeg elsket deg, jeg elsker deg.
Det høres rart ut å elske deg nå som du ikke er her lenger.
Allikevel gjør jeg det, jeg klarer ikke å ikke gjøre det.
Vi hadde så mange tanker og drømmer om hvordan livet skulle bli.
Det er vondt å være igjen alene, vite at ingen av drømmene våre kan realiseres.
Hvorfor måtte du dø, Øyvind?

På bilder er du så levende.
Det er så lett å huske hvordan du var, hvordan vi hadde det sammen.
Det er så lett å tenke seg til hvordan det hadde vært å ha deg her akkurat nå.
Men selv om det er lett å forestille seg hvordan det hadde vært å ha deg her, så er du ikke her.
Det vil du faktisk aldri mer være.
Det er så vanskelig å måtte forholde seg til.
Det eneste som er igjen er minner, ting, bilder og en gravstein.
På mange måter hater jeg den gravsteinen.
For den bare bekrefter at du er borte.
Jeg hater at du er borte.
For jeg skulle så inderlig ønske at du var akkurat her.
Øyvind, jeg savner deg!
Jeg savner å være bare din.

mandag 7. november 2011

Et vandrende blåmerke

I helgen fikk jeg tilbud om koppebehandling av min søte svigerinne Inger.
Jeg vil anta at musklene i nakken, skuldrene og ryggen har stivnet en god del etter mye pc-bruk og strikking. Det året jeg har lagt bak meg har nok også satt seg litt i musklaturen.
Jeg må le litt når jeg ser resultatet.
Koppebehanlingen var absolutt ikke behagelig (på grunn av altfor stive og vonde muskler). Det viser igjen på ryggen og nakkens utseende nå. Men det skal visst gjøre godt. I går tenkte jeg at det ser mye verre ut enn det er, men i dag kjennes det jemmen meg ut som store blåmerker og.
Haha, jeg må le litt når jeg ser hvordan det ser ut :)



Ellers var det veldig fint å være hjemme i helgen.
Dette er det beste som har hendt meg:
  • Bli møtt med et stort smil av Amalie
  • "Har du flyttet hjem nå, Therese?"
  • Gode klemmer av Simen
  • Besøke gode mennesker på Multiconsult i Stavanger
  • Få møte lille søte Johannes
  • Tur til Vanntårnet. Det er så godt å bare stå der å liksom være distansert fra verden en liten stund. 
  • Kjenne på at det er godt å være hjemme hos mor og far.
  • Tullesloss med broderen.
  • Treffe noen av de gode vennene jeg har sørpå. Resten gleder jeg meg til å se igjen ved en senere anledning.
Jeg har fremdeles ikke funnet det jeg leter etter. Jeg finner bare alt annet enn akkurat det jeg prøver å finne. Typisk.


torsdag 3. november 2011

Jeg finner ikke det jeg leter etter...

Øyvind sa en gang:
"Du er flink til ganske mye Therese, men når det kommer til leting, da er du faktisk skikkelig dårlig!"
Nå leter jeg etter noe.
Finner jeg det?
Nope!
Utfordringen er at jeg vet ikke om det jeg leter etter er i Trondheim eller hjemme på Randaberg.
Det vil si, jeg var sikkert på at jeg la det igjen etter jul i fjor og at jeg kunne finne det på Randaberg.
Mor mener motsatt.
Så nå sitter jeg her, hjemme på Randaberg, uten å ha funnet det jeg leter etter.
Uten å vite hvor jeg skal lete og om det er forgjeves å lete her i det hele tatt.
Jeg innser at sannsynligheten for at jeg reiser tilbake til Trondheim uten å ha med meg det jeg skulle ha med opp igjen er ganske stor.
Det er i grunnen litt crap.
Akkurat nå hadde det vært greit å vært to plasser på en gang.
Eller bare hatt et klisterminne slik at jeg hadde husket hvor jeg kan ha lagt det.
Inntil videre skal jeg prøve å lete litt i hodet før jeg starter den fysiske letingen.
Så kanskje, kanskje jeg finner det.


søndag 30. oktober 2011

En fin dag

I dag har jeg hatt en fin dag.
Jeg har orket masse.
Hurra for det!

Dette har vært med på  gjøre dagen til en god dag:
  • Kort prat med Katrine 
  • Dra på Salem med Hege, det ble dagens store opptur og siden har det liksom bare vært bra.
  • Ta meg selv i å smile stort
  • Gigaklem av Hege :) 
  • Jeg fant noe jeg lette etter
  • Gå tur-retur sentrum og fremdels ha overskudd når jeg kom hjem
  • Høre på happylista mi, som akkurat nå domineres av Owl City 
  • Tur på Ladestien med Rose etterfulgt av en episode Frustrerte fruer
  • Middagen, som jeg trodde skulle bli en stor fiasko, var faktisk god
  • En liten treningsøkt
  • Jeg har fremdeles litt å gå på, hva skjer?!

torsdag 27. oktober 2011

Verdens beste søster


Jeg har verdens beste søster!
Hun er rett og slett fantastisk.
Katrine er beintøff og har en eventyr lyst jeg bare kan drømme om.
Tenk å reise 3 måneder helt alene til Vietnam.
Jeg beundrer deg virkelig for at du setter drømmer du har ut i live.
Sammen med Katrine er det lett å være seg selv.
Hun har et stort hjerte og er bare god.
Hun kan liksom få fram hele følelsesregisteret og alt er liksom helt greit.
Hos Katrine kan jeg gråte meg helt tom.
Sammen med Katrine kan jeg le til jeg får vondt i magen.
Sammen med Katrine kan jeg bare være til.
Katrine synger som en engel.
Hver gang hennes lovsangsteam har lovsangen i Salem kjenner jeg hvor stolt og glad jeg er i henne.
Hun er unik!
Jeg kunne ikka hatt en bedre søster.
Og akkurat nå kjenner jeg at jeg gleder meg veldig til hun kommer tilbake fra Vietnam.
Vi har masse søstertid å ta igjen!

"Gode venner er engler som løfter oss opp når våre vinger har glemt hvordan det er å fly"

Katrine du er virkelig både en venn, engel og verdens beste søster.
Kos deg med besøk av Kristian.
Gleder meg MASSE til du kommer hjem igjen!

mandag 24. oktober 2011

Klagepost

Sorg er en møysommelig og ekstremt langdryg prosess.
Noen dager er bra.
Noen er ok.
Noen er helt pyton.
De verste nedturene er fremdeles så ekstremt smertefulle.
Gråten kommer fra en smerte langt inne dypet.
En røsker liksom skikkelig opp.
På mange måter blir de mest smertefulle tårene også de mest rensende tårene.
En tar liksom et lite oppgjør med noe av alt det vonde som bare ligger der og verker.
Slike smertefulle nedturer er slitsomme.
Også sitter de så lenge i.
Baksmell har liksom blitt et nytt begrep for meg.
Dagen derpå en nedtur..
Heldigvis kommer ikke de mest smertefulle nedturene så ofte som tidligere.
Men jeg tror de er viktig å ta de når de kommer.
Ta de for å vinne Øyvind tilbake.
For å jobbe seg gjennom alt som gjør vondt slik at det tilslutt ikke vil gjøre så ekstremt vondt lenger.
Og videre jobbe mot at at alt det gode og alle de fantastiske minnene jeg har sammen med Øyvind, er det som vil ta den største plassen, ikke smerte og sorg.



mandag 17. oktober 2011

Yesterdays



Flowers cut and brought inside
Black cars in a single line
Your family in suits an ties
And you´re free

The ache that I feel inside
Is where the life has left your eyes
I´m alone for our last goodbye
But you´re free

I remember you like yesterday, yesterday
I just can´t believe your gone, oh
I remember you like yesterday, yesterday
And until I´m with you I´ll carry on

Adrift on your ocean floor
I feel weigthless, numb and sore
A part of you and me is torn
But you´re free

I woke from a dream last nigth
I dreamt that you were by my side
Reminding me I still had life
In me

I remember you like yesterday, yesterday
I just can´t believe your gone, oh
I remember you like yesterday, yesterday
And until I´m with you I´ll carry on

Every lament is a love song, a love song
Yesterday, yesterday
I still can´t believe you´re gone, oh

Every lament is a love song, a love song
Yesterday, yesterday
Oh, so long my friend, so long

Denne låta har jeg spilt om og om og om igjen de siste dagene.
Den setter så mye ord på alt..
Selv om det er over år siden Øyvind døde husker jeg han som om han skulle vært her i går.
Inni meg er han liksom så levende.

lørdag 8. oktober 2011

Jeg vil så gjerne...

Jeg har så lyst å skrive at nå går alt bedre, nå er jeg på rett spor.
Jeg har så lyst å merke at det går framover.
Men det er ikke sannheten.
Akkurat nå er jeg sliten, fryktelig sliten og lei.
Alle sånne "må-ting" som husarbeid og slikt oppleves som uoverkommelige oppgaver.
Jeg orker ikke.

Jeg pratet med en klok dame som kunne gi meg en grunn til jeg er så sliten.
"Det er ikke rart du er sliten, kjære deg. Da Øyvind døde var energilagrene dine fylt opp, du hadde masse å ta av og du var klar til kamp. Nå er energilagrene dine tømt, helt skrapet."

Jeg har så lyst å lage en liste med oversikt over hva som gjør en dårlig dag til en bedre dag og strategier som funker (for meg) for å få energi.
Jeg har så lyst å være positiv, klare å fokusere på alt det som går bra.
Jeg vil så gjerne, men jeg klarer det ikke.
Ikke nå vertfall.
Akkurat nå handler det kanskje om å gi seg selv rom til å være sliten, rom til å hente seg inn igjen.
Gi seg selv lov til å slappe av, samtidig som en prøver å rette fokuset litt på å gjøre noe en synes er gøy eller koselig.
Kanskje det kan hjelpe?!
Det er vertfall lov å håpe.

tirsdag 4. oktober 2011

Time of grace - Fall from grace

At the end of your rope, hanging by a thread
He´d give anything to just go away
His grip is only so strong, I try to hold on tightly
But it´s all slipping through my fingers

And I´m feeding moments
Aspiration betrayed
Eyes that once beamed with hope
Now only stare in remorse

Even through this pain I will feel again
Even through this tears I will love again
Even through this pain I will feel again
Even through this tears I will love again

There will be no pity
There will be no sorrow
For today these hands may tremble
But this heart will never give in

Even through this pain I will feel again
Even through this tears I will love again
Even through this pain I will feel again
Even through this tears I will love again

And I will not fall, fall from grace
And I will not fall
I will not fall from grace
I will not fall from grace

You´re at the end of your road
You´re at the end of your road
You´re at the end of your road, I will feel again
You´re at the end of your road, I will love again

Jeg liker når sangtekster setter ord på følelser.
Det gjør denne!

På tross av all smerte, jeg skal føle igjen!
På tross av alle tårer, jeg skal elske igjen!
Jeg trenger dog litt tid.
Men jeg skal!



Takk Kristian!

mandag 26. september 2011

Tommel opp

Dersom himmeltelefonen hadde vært oppfunnet ville jeg ringt Øyvind i dag.
Ringt for å fortelle at jeg er ferdig, helt ferdig som sivilingeniør.
Jeg ville ikke ringt han fordi jeg er langt nede og desperat etter å høre fra han.
Slik er det noen dager, men ikke i dag.
Jeg ville ringt fordi jeg er sprekkeferdig etter å få fortelle han noe som gjør meg glad og som jeg vet ville gjort han glad (og jeg håper litt stolt).
Å fortelle Øyvind noe jeg selv var stolt over eller noe jeg ble glad av, det var så godt. For han gledet seg sånn med meg. Han reagerte på en måte som gjorde at jeg virkelig hadde lyst til å dele det med han.
Det er noe sant i uttrykket delt glede er dobbel glede.
Kanskje Øyvind ville reagert med to tomler opp og kommentaren:
"Du e flink jenta mi, stå på videre! Æ e stolt av dæ."
I dag velger jeg å tro det. For det ville gjort meg glad :)


søndag 11. september 2011

Øyvind i bilder

I dag skulle Øyvind blitt 25 år.
Han ble bare 23.
Det er sårt å feire bursdag uten bursdagsbarnet.

I dag har jeg lyst å minnes Øyvind.
Minnes han slik jeg kjente han, minnes livet vi hadde sammen.

 Øyvind var ekstremt glad i Afrika. Vi fikk aldri dratt til Afrika sammen, så jeg har enda ikke helt forstått hva som fascinerte han sånn. Men jeg vet at menneskene og kulturen som møtte han der, var noe som gjorde intrykk på han. I fjor studerte han Swahili. Han prøvde alt han kunne å lære meg noen strofer. "Dette er noe som er veldig viktig du sier rett etter du har presentert deg: Mimi ninankoa." Han ville ikke fortelle at det betydde "jeg lukter vondt" før han var sikker på at jeg hadde lært meg det. Dette er noe av det eneste jeg kan si på swahili :p

Øyvind var en tenker.  Han funderte over masse. Han hadde mange mål for livet, både store og små. Han verdsatte livet, han levde livet og han fikk mye utav livet.

 
Øyvind hadde verdens beste smil og verdens beste øyne. Det var noe trygt med blikket hans.  Måten han så på meg på fikk meg til å forstå at han virkelig var glad i meg.


Øyvind var likte utfordringer. Han likte å gjøre utfordringer sammen. Øyvind var skikkelig flink til å backe opp. Sammen fikk vi det til, sammen koste vi oss!


 Øyvind var... Øyvind :D

Øyvind var glad i vær. Leke i vinden, leke i regnet, leke i snøen (det var favoritten med stor F). 

Øyvind la ikke skjul på at han var barnslig. Vi var barnslige og lekne begge to. Det gjorde at vi hadde det mye gøy sammen. Det var gøy å leke med Øyvind.

Øyvind mente at å få være i ballbasseng var å få en guttedrøm i oppfyllelse. Han var veldig tydelig på at han ønsket seg et ballrom i huset vi engang skulle kjøpe.

Øyvind lot seg lett fascinere. Men han ville ikke bare la seg fascinere, han ville forstå. Han hadde mange interesser. Det var så masse han ville lære. Selv om han kanskje ikke var den ivrigste på å lese skolepensum, så leste faktisk gutten bøker om blant annet EUs oppbygning på sengekanten. Bare fordi han interesserte seg for det. Slå den du.

Øyvind ville være mer macho enn snømannen vår, Kåre. Det får være opp til deg å vurdere hvem av disse som var mest macho.

Øyvind ville være superonkel. Jeg tror han klarte det. De to niesene hans betydde ekstremt masse for han. 

Øyvind satte seg mål jeg aldri ville trodd han skulle gjennomføre. Som da han bestemte seg for å springe Ulriken opp på bakgrunn av et veddemål med en jeg egentlig ikke tror han visste hvem var. Han bare bestemte seg for å gjøre det, så gjorde han det.

Øyvind var skikkelig dårlig til å spise noe som var surt. Haha, jeg har ledd av han opptil mange ganger.

Øyvind hadde en kjempegod tone med barn. Han var helten til Simen. Jeg hadde plutselig ingenting å stille opp med lenger. Det var bare Øyvind som betydde noe :) Her er Simen overbevist om at Øyvind må være en av verdens sterkeste. Øyvind klarte nemlig å felle et tre med bare hendene. Hva visste vel Simen om det var pill råttent. 

  
Øyvind var skikkelig god å være med. Vi hadde det veldig bra i hverandres sleskap. Jeg hadde verdens beste kjæreste.
 
 
Jeg og Øyvind skulle gifte oss. Vi var så nær, så nær. Vi hadde det kjempemorsomt da vi skulle lage invitasjoner. Øyvind var en svært kreativ sjel, så han laget invitasjoner som vi ble kjempefornøyd med.

Jeg er glad for alt jeg har fått oppleve sammen med deg, Øyvind. Det er masse! Du grep livet mens du hadde det, og du fikk meg med på det. Takk!! Takk for alle de gode minnene vi har sammen!
Jeg savner deg, for for meg var du så god! 

Øyvind, dersom du hadde lest dette. 
Jeg husker litt til swahili: 
Mimi ninaopenda wewe! 
Virkelig!

lørdag 10. september 2011

Morgentur

Å starte dagen med en morgentur på Ladestien, det er i grunnen ganske fint.
I dag var det ekstra fint.
Kald og klar høstluft.
Fuglekvitter.
Ikke et eneste lite vindpust.
En helt stille fjord.
Morgendis over Bymarka og Fosen i det fjerne.
Et lite ekorn som pilte over stien.
Fredelig!
Tid for å bare la tankene flyte.
Tid til å bare være til.

torsdag 1. september 2011

Å komme hjem..

Jeg savner Øyvind.
Masse!
Det er ikke noe stas å komme hjem til et tomt hus.
Det var så fint å komme hjem, bli møtt av en klem, bli møtt av en som var oppriktig interessert i å høre hvordan dagen hadde vært, bli møtt av spørsmålet -hva er det beste som har hent deg i dag-
Bli møtt av en som virkelig brydde seg om å høre svaret.
Som gledet seg med meg og som hørte når ting ikke var helt greit.
Jeg savner å høre han fortelle hvordan hans dag hadde vært.
Høre de nye swahiliglosene han hadde lært.
Det var så fint å dele livet med ham.
Ekstra fint å dele det over middagsbordet.
Der og da tok jeg det forgitt.
Vi skulle jo spise middag med hverandre resten av livet.
Jeg så fram til det, uten å reflektere over at jeg egentlig gjorde det.
Det var jo bare en del av hverdagen, en veldig fin del av hverdagen.
Jeg savner hverdagen slik den var, både på godt og vondt.
For uansett når hverdagen sammen med Øyvind ikke var bra, så var han hvertfall der.
En vondt hverdag med Øyvind var definitivt bedre enn en hverdag uten Øyvind i det hele tatt.

onsdag 24. august 2011

I will follow




mandag 22. august 2011

Venner

Venner er uvurderlige.
Jeg har mange av dem og kjenner jeg er takknemlig.
Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten det nettverket av venner jeg har rundt meg.
Heldigvis er det noe jeg slipper å tenke på..
Hver og en av vennene mine er verdifulle.
De gir meg så mye.
Det som er så fint er at alle er ulike og unike på hver sin måte.
En kan gjøre så mye ulikt sammen med dem.
Det er givende.

Dette er noe av det jeg verdsetter mest med vennene mine:

  • Spise middag sammen -det er skikkelig fint å dele et måltid sammen med andre.
  • Gå en tur -det er utrolig hvor mange fine samtaler en kan ha i løp av en tur.
  • Klatre
  • Kunne fortelle helt ærlig hvordan en har det både på godt og vondt - det er godt å ha så nære venner at det oppleves komfortabelt
  • Sykle tur i marka
  • Reise på besøk til eller tilfeldigvis treffe venner som ikke bor på sammen plass og være rett tilbake til sist vi møttes
  • Strikkekveld
  • Gå på Salem sammen
  • Gi eller få en klem
  • Trene - det er så mye kjekkere å trene sammen med noen enn alene.
  • Ta en kopp kaffe sammen
  • Bare slenge seg ned i sofaen for en skikkelig prat
  • Le sammen så en får vondt i magen
  • Være så trygg på noen at det er helt greit å gråte
  • Spise lunsj sammen på skolen - den tiden er over nå, men det var skikkelig koselig!
  • Være sammen en hel vennegjeng og kjenne at det bare er kos
  • Lange og gode telefonsamtaler med alle som bor på en helt annen kant av landet

-En klem er verdt tusen ord. En venn er verdt mer-

tirsdag 9. august 2011

Glimt av sommer

I sommer har jeg..

...vært i Barcelona med Astrid.

...vært tilbake på Brusand.

... kost meg med Simen på stranda.

...tatt grimasebilder med Sander

...spist vannmelon med en koselig liten gutt.

...vært på grilltur i Øygarden med denne trivelige gjengen.

...malt litt på huset til Anne Marta og Arnt Helge

...blitt kjempeglad for bursdagsgaver og gode venner som kom i bursdagsbesøk.

...sett på vakker solnedgang i Bergen.

...badet


...hatt fint vært storsett hele tiden.

søndag 31. juli 2011

Eg ønske meg deg tebake

Eg ønske meg deg tebake.
Eg savne deg.
Har det vondt her uten deg. Grine mange tårer.
Vente på at du ska komme hjem igjen te meg.
Klare ikje å forstå.
Sko ønska du kunne svara.
Sko ønska det snart va øve, og at me kunne få ha det bra sammen, få ha det sånn som det va tenkt.

Eg ønske meg deg tebake.
Eg har det vondt.
Livet tok ein vending som ingen av oss kunne forutse.
Det verste e..
At det e ingenting me kan jørr med det.

Eg ønske meg deg tebake.
Morfar sa eingang at alt va lov å ønske seg, for ingen ønsker e for store.
Det e bare det at det går ikje an å oppfylle dette ønsket.
Eg sko ønske det gjekk.
Sko ønska me kunne få livet sammen.
Eg ønske meg deg tebake,
Øyvind, fordi eg elske deg.
Du har ein så stor del av hjerte mitt.
Eg kan ikje forstå. Eg vil ikje forstå.
For virkeligheten e vond.
VELDIG vond.

Eg ønske meg deg tebake....

Jeg skrev dette diktet eller hva en skal kalle det i vinter en gang.
I dag skulle vi feiret ett års bryllupsdag.
En sår dag.
Jeg kjenner veldig at jeg ønsker meg Øyvind tilbake.

lørdag 23. juli 2011

Til ettertanke

Juli 2011 skulle ikke bli en god juli.
En juli som kunne veie opp for juli 2010.
Juli 2011 ble ikke god juli, en juli uten tragedie.

Jeg blir skremt av å se hvilken brutal verden vi lever i.
Mennesker dør, overalt.
Alle disse menneskene vil bli savnet.. av noen..
For noen vil hele livet og hverdagen bli snudd totalt på hodet.
Noen vil ha vanskelig for å se for seg hvordan livet videre skal utarte seg nå.
Er det i det hele tatt mulig å få livet til å gå videre!?
Smerten er intens, kanskje ikke enda. Sjokket er for stort.
Det er for mye å ta innover seg på en gang.
Hodet og kroppen klarer ikke å ta alt innover seg.
Fornektelsen er kanskje rådende.
Det hele oppleves surrealistisk.
Det kan ikke stemme, det er for vondt til å være sant.
Oppi det hele er det mye som må ordnes og planlegges.
Det er ikke tid til å reflektere over alt som har skjedd.
Ikke enda....
Den tiden kommer.
Tiden da en intenst ønsker å få pusterom fra sorgen.
Tiden der en skulle ønske at andre kunne bære litt av lasset.. Bare for en periode.. Slik at en får muligheten til å hente seg litt inn igjen..
Sorg og savn er intenst!

Det hele er vanskelig å begripe.
Hvordan går det an? Hva tenkte han på?
Hvordan verdsatte denne personen livet?
Begriper han i det hele tatt dødens omfang?

Døden er så endelig.
En blir stående igjen så maktesløs.
Uten myndighet til å gjøre noe som helst.
Bare akseptere situasjonen slik den er.
Sjokket vil avta.
Smerten vokse.
En vil forstå.
Forstå at døden er endelig, at alt er over, helt over.

Så altfor mange liv har gått tapt.
Det er bitende urettferdig.
Det er på ingen måte slik det skal være.

søndag 10. juli 2011

Elsket og savnet.

I dag, 10. juli 2011, er det ett år siden Øyvind så altfor brått ble revet bort.
Det er en vond dag.
Minnene fra i fjor er så tydelige.
Øyvind trodde han skulle på fjelltur. Jeg fikk en melding fra han utpå formiddagen at han var blitt lurt. Han var på vei i utdritningslaget sitt. Han lovte å ringe på kvelden å fortelle. Den telefonen kom aldri..
I stedet kom telefonen fra hans far, om at Øyvind hadde styrtet i et mikrofly.
Kaos.
Det kunne ikke stemme. Ikke Øyvind. Vi skulle jo gifte oss om tre uker.
Jeg trodde ham ikke. Ville ikke tro ham.
Timene gikk.
Øyvind svevde mellom liv og død.
Døden vant tilslutt.

Jeg savner Øyvind.
Øyvind var en så god person.
Han var så god å være sammen med. Jeg følte meg elsket og verdsatt.
Øyvind er virkelig elsket og savnet.




fredag 8. juli 2011

Det er så vondt

Det gjør vondt inni meg.
Det nærmer seg datoen Øyvind døde med stormskritt.
Jeg er ikke klar. Men kommer jeg noen gang til å bli det?
Jeg har reist til Trondheim for å være sammen med dem som sto Øyvind nærmest. Det føltes mest riktig.
Jeg gruer meg.
Føler jeg stuper med hodet først inn mot alt som er vondt. Gruer meg til å dra til Oppdal, til den lille dolpen i bakken. Tenk en så liten dolp i bakken.. Det drepte kjæresten min! Smerten jager gjennom meg mange ganger i løp av dagen.
Det er vanskelig å rømme fra. Ikke at jeg tror det er noe poeng.

Det skal på en måte bli fint å minnes Øyvind, markere dagen skikkelig. Han fortjener det.
Samtidig er det så intenst vondt. Vondt å huske på alt som skjedde for et år siden. Den dagen alt ble snudd på hodet.
Det er vondt å lese navnet hans på en gravstein.
En gravstein som inneholder både fødselsdato og dødsdato. Den bekrefter at livet hans er over.
Det oppleves så urettferdig, så fullstendig meningsløst!

onsdag 6. juli 2011

Barcelona

Jeg og Astrid har vært i Barcelona. Vi har kost oss masse. Vært skikkelige turister og vært på sightseeing, vært (litt for lenge) på standa, shoppa, slappet av og bare hatt det gøy.
Før vi reiste til Barcelona fikk vi høre fra opp til veldig mange at vi måtte passe oss for lommetyver. Tro meg, vi passet på. Vertfall i starten.. Mot slutten, da vi slappet litt mer av, da slo lommetyvene til. Men flink som Astrid var merket hun det, og det ble et fattig robberi fra tyvens side.

Bemerkelsesverdige hendelser og erfaringer fra turen:
  • I Barcelona vaskes enkelte fortau med vaskefille.
  • Det er vanskelig å få en stor handlevogn inn i en personbil. Men enkelte spanjoler prøver flittig.
  • Enkelte spanjoler blir svært forlegne når de oppdager at de som skal betille mat ikke snakker spansk, men prøver flittig å forklare masse fort på spansk allikevel, andre bare unngår deg og later som du ikke finnes.
  • Faktor 15 er definitivt for lite når du skal på stranda!
  • Det er ikke lett for Spanjoler å oppfatte norske navn riktig. Astrid ble både til Austria og Arfie. Therese ble Celese.
  • Som byggingeniør er det lett å bli fascinert i Barcelona. Vanvittig mange fine bygninger!


Yay, kos på sigthseeing :)

Jammen fant vi en fin fontene.

Astrid med Barcelona i bakgrunnen.


Astrid = Arfie?!


Segrada Familia. Jeg lot meg fascinere. Dette var en mektig kirke!!


Å være vindusvasker i denne kirken kan ikke være helt feil?!


En helt vanlig rundkjøring..


.. foran et helt vanlig slott. Det var forresten ingen fonteneshow her på mandager. Skuff!

Ingenting slår vel avslapning i parken.

Takk for turen Astrid!