Always

Jeg leser en bok som setter ord på og forteller meg noe jeg trenger å minnes på.
Å reise seg etter en rystelse av Per Arne Dahl.
Boken handler først å fremst om håp, om å bevare håpet, om å leve i håpet, om å klare å reise seg igjen fordi en har håp.
Men boka er ikke rosenrød. Jeg opplever den som god, det å lese at ingenting er så slitsomt som det å være i sorg.. For meg var det godt å lese, for da kan jeg si til meg selv at det er normalt, det er greit!
Jeg har så mange ord jeg har lyst å formulere, men i dag får jeg de ikke helt fram.
Så da lener jeg meg heller tilbake, lukker øynene og hører.
Denne sangen rører meg!
Min bror ba meg høre denne på et så enormt passende tidspunkt, teksten fortalte meg noe som jeg så veldig trengte å høre akkurat da. Og jeg kjente på en lengsel etter å bare få legge meg ned å hvile som et lite barn i Guds hånd.
Takk Sindre!
Og Inger og Harald, dere er dyktige!!

Gratulerer med dagen i himmelen

I dag skulle jeg ønske himmeltelefonen var oppfunnet!
Jeg skulle ønske jeg fikk gratulere kjæresten min med dagen!
Jeg skulle ønske jeg kunne få gi ham en skikkelig god bursdagsklem, bake verdens beste bursdagskake til ham, synge bursdagssangen og bare gi ham en dag som han syns var god.

Jeg savner deg,
men uansett hvor mye jeg sier jeg savner deg
så er du bare borte...
Jeg kan ikke gjøre noe fra eller til.
Bare akseptere det.
Bare akseptere at du har bursdag, men du får ikke være med på feiringen selv.
Jeg savner deg!
Men en dag ses vi igjen, det er jeg viss på!
Jeg ser fram til det.
Men inntil videre skal jeg leve mitt liv her,
Oppleve alt det livet har å by på
Mens du skal få være i himmelen
Jeg vet ikke hvordan det er der, men ut i fra det jeg har lest og hørt, skal det være en fantastisk plass.
Det bør være det!
Jeg håper du har det bra der du er!
Du må ha det!

Gratulerer med dagen i himmelen, håper du får tidenes himmelbursdag!

Bursdag, livet, bloggen... tanker...

Noen ganger er ikke livet noe snilt.
Noen ganger blir jeg sint fordi det opplevs urettferdig.
Noen ganger veller sorg og savn fram som et ekkelt monster.
Jeg gleder meg til monsteret drar sin vei.
For da oppleves livet bra.

Bursdag atter en gang.
Tredje i rekken nå.
TREDJE...
Hvor ble tiden av, og hvorfor reagerer jeg fremdeles?
Skal jeg ikke være vant til det nå?
Som mange vil si så er det bare en vanlig dag.
Ikke noe å tenke over liksom.
Dersom en bare ser vekk fra datoen så er det liksom en helt vanlig tirsdag..
Og jeg har prøvd, virkelig.
Egentlig har jeg ikke tenkt så mye på det.
Ikke før det slo meg i dag.

Men, heldigvis kanskje, vellet det ikke inn før i dag.
Og ofte så er det sånn at dagen før dagen ofte er den verste.
Det å grue seg...
Det er ikke noe bra, det oppleves ikke konstruktivt.
På en annen måte så tenker jeg at det er litt bra å ta litt tak og ikke bare skyve det unna.
Det blir ofte bedre etterpå da, dersom jeg aksepterer at det oppleves urettferdig og vondt.
Dersom jeg tar litt tak i og kjenner at jeg savner han.
Jeg tror det er bra å tørre å kjenne litt på.
Selv om det er vondt, så tror jeg det er fornuftig.

Jeg er usikker på om jeg skal publisere dette.
Jeg opplever at jeg klager.
At bloggen blir litt en sånn sutre plass.
I tillegg føler jeg meg sårbar.
Men bloggen for meg har vært viktig, virkelig.
Det har hjulpet meg masse å sette ord på tanker gjennom å skrive det ut.
Og tanken bak det hele har litt vært et ønske om å kanskje være til hjelp eller oppmuntring for noen.
Men om det er blitt sånn..
Det har ikke jeg svar på.