Hjemme i vakre Rogaland

Ettersom jeg er ferdig utdannet og har laang sommerferie har jeg reist hjem en tur til vakre Randaberg og Rogaland. For å holde vonde tanker unna har jeg funnet ut at det er best å fylle opp dagene. Så det er blitt innholdsrike dager. For første gang siden Øyvind døde har det vært ok å komme hjem. Det var godt å klare å huske på hva som har sendt meg i kjelleren hver gang jeg har kommet hjem, og på den måten dra hjem mentalt forberedt. Foreløpig går det fint.

Det beste med å komme hjem er å møte venner og familie som det er lenge siden jeg har sett.

Dette er noe av det jeg har gjort og verdsatt den siste uka:

• Være på besøk sammen med gode Sagavollvenninner. Kul opplevelse at 2 av 4 var gravide og 3 av 4 var syklepleiere. Jeg innså kjapt at jeg hadde svært lite å bidra med..
• Middag med mor, far og mine to søsken. Koselig å være samlet hele gjengen.
• Besøke gode besteforeldre.
• Være kjempestolt av min flinke kusine Amalie.
• Leke med Amalie, Simen og Sander.
• Spise sjokolade fra Sjokoladepiken.
• Tur med gode mennesker.
• Sykle tur med broderen.
• Jentedag med Amalie i Sørmarka. Kos med grilling, latter og leking.

Siden kameraet mitt av mystiske årsaker bare tar helt svarte bilder er det lite av interesse å bidra med på den froten.

Tilslutt må jeg nevne noe. Jeg fikk et armbånd som det var knyttet en nydelig strofe til. Akkurat denne strofen har fått bety mye for meg. Ved å bære armbåndet klarer jeg å minne meg selv på det:

Everything is possible when you have faith!

Min gode, gode Øyvind

I dag skulle vi ha vært sammen i 5 år, Øyvind.
I stedet er det 1 år siden vi sa hadet til hverandre for aller siste gang.
Det er uvirkelig.
Du er død, jeg lever. Hvorfor er det sånn?
Det er vondt å skulle markere dagen med å gå på graven din.
Jeg skulle ønske det ikke var sånn. Skulle ønske vi kunne fått livet sammen, slik vi planla.
Men slik ble det ikke...

Takk for den du var mot meg, Øyvind. Jeg hadde det så bra sammen med deg.
Takk for smil og latter.
Takk for den tryggheten du gav meg, at du brydde deg om meg, at du elsket meg.
Takk for alle turer.
Takk for barnsligheten din og alt det barnslige vi gjorde sammen. Det var så gøy! Vi lo så mye!
Takk for den enormt gode latteren din når du ble kila. Selv om jeg ikke klarer å mane fram stemmen din i hodet mitt, så husker jeg den!
Takk for at du fridde.
Takk for tåmodighet.
Takk for din enorme kreativitet.
Takk for MANGE gode samtaler.
Takk for alle framtidsdrømmene du gav meg.
Takk for at du var helt!
Takk for verdens beste klemmer.
Takk for at du var akkurat du og at jeg fikk lov til å elske deg.
Takk for de 4 gode årene vi fikk sammen. Jeg ville ikke vært foruten. Skulle bare ønske det ble så mange mange flere.

Jeg savner deg Øyvind!

Jeg klarte det!

Jeg klarte å fullføre studiene på normert tid.
Hadde noen fortalt meg at jeg skulle få til dette i løp av året ville jeg ikke trodd dem.
Det var aldri snakk om å slutte eller utsette skolen etter at Øyvind døde. Men jeg satte meg aldri målet om å fullføre på normert tid. Det virket helt uoppnåelig. Jeg håpet å være ferdig innen oktober 2011. Jeg klarte det!

Det er kanskje Øyvind selv som gjorde at jeg var så bestemt på å ikke gi opp skolen.
Da motivasjonen var laber i 4.klassen og jeg helst ville gi opp sa han "Du vet du kommer til å angre om du slutter". Den kommentren brant seg fast. Jeg startet skoleåret og tenkte jeg må fullføre! Jeg vil gjøre det han ønsket; fullføre, og på den måten minnes min aller beste Øyvind. Øyvind hadde alltid troen på meg. Det var så godt. Det er lett å høre for seg hva han ville sagt i ulike settinger og hvordan han ville muntrert meg opp til å fortsette. Det har vært en pådriver i år!

Jeg har klart å bevise for meg selv at jeg klarer prestere, selv om livet butter hardt i mot.
Jeg vet ikke selv hvordan jeg har klart det, hvor kreftene har kommet fra. Jeg velger å tro de har kommet fra Gud!
Jeg skal ikke legge skjul på at det har vært tøft og slitsomt!! Allikevel har det vært godt å komme på skolen. Ha noe konkret som må gjøres. Måtte tvinge tankene over på noe annet, for en stund i allefall.

Jeg er glad for å ha klart det. Allikevel er det sårt. Sårt fordi jeg ikke kan fortelle det til Øyvind og glede meg sammen med han. For er det noen jeg virkelig ønsker å dele dette med, så er det Øyvind!

En ting er sikkert, jeg hadde ikke klart dette alene.
Jeg er så takknemlig for at jeg har hatt to familier, min egen og Øyvinds, i ryggen som har støttet meg hele veien.
Takk også til alle gode og unike venner.
Jeg har en kompis på skolen som har hjulpet meg ekstra mye gjennom skoleåret. Jeg skylder ham en ekstra takk. Takk for at du har hjulpet meg med å komme i gang med jobbing bare ved å være på kontoret. Takk for at du har hatt troen på at jeg skal få det til! Og takk for at du har hatt tid til å lytte alle de gangene virkeligheten og savnet etter Øyvind har slått beina under meg.

Takk alle sammen som har hjulpet meg til å klare dette! Dere er nydelige mennesker!