Refleksjon på tampen av uka

Noen dager har jeg så lyst å skrive.
I dag er en sånn dag. Det er bare det at jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive...
Det skjer masse i livet mitt om dagen.
Det som ligger øverst akkurat nå er at jeg skal flytte.
Det føles som å ta et stort steg videre i livet.
Etabelere et eget hjem, mitt hjem.
Skape noe eget, skape en plass der jeg kan fortsette livet mitt i en helt annen grad enn tidligere. For nå er vertfall det som går på boforhold litt mer satt enn den midlertidige løsningen jeg har hatt til nå.
Jeg håper på at dette skal gi meg en litt mer ro over livet, ro og større tilfredshet med slik forholdene  er akkurat nå.
For mitt ønske for livet slik det er akkurat nå, er å klare akseptere livssituajonen slik den er nå og være komfortabel med den i stedet for å bare strekke meg etter og glede meg til det som ligger foran..

Ha en god og velsigna uke folkens!
Husk du er verdifull og unik akkurat slik du er, og la det prege den uka som kommer.

Always

Jeg leser en bok som setter ord på og forteller meg noe jeg trenger å minnes på.
Å reise seg etter en rystelse av Per Arne Dahl.
Boken handler først å fremst om håp, om å bevare håpet, om å leve i håpet, om å klare å reise seg igjen fordi en har håp.
Men boka er ikke rosenrød. Jeg opplever den som god, det å lese at ingenting er så slitsomt som det å være i sorg.. For meg var det godt å lese, for da kan jeg si til meg selv at det er normalt, det er greit!
Jeg har så mange ord jeg har lyst å formulere, men i dag får jeg de ikke helt fram.
Så da lener jeg meg heller tilbake, lukker øynene og hører.
Denne sangen rører meg!
Min bror ba meg høre denne på et så enormt passende tidspunkt, teksten fortalte meg noe som jeg så veldig trengte å høre akkurat da. Og jeg kjente på en lengsel etter å bare få legge meg ned å hvile som et lite barn i Guds hånd.
Takk Sindre!
Og Inger og Harald, dere er dyktige!!

Gratulerer med dagen i himmelen

I dag skulle jeg ønske himmeltelefonen var oppfunnet!
Jeg skulle ønske jeg fikk gratulere kjæresten min med dagen!
Jeg skulle ønske jeg kunne få gi ham en skikkelig god bursdagsklem, bake verdens beste bursdagskake til ham, synge bursdagssangen og bare gi ham en dag som han syns var god.

Jeg savner deg,
men uansett hvor mye jeg sier jeg savner deg
så er du bare borte...
Jeg kan ikke gjøre noe fra eller til.
Bare akseptere det.
Bare akseptere at du har bursdag, men du får ikke være med på feiringen selv.
Jeg savner deg!
Men en dag ses vi igjen, det er jeg viss på!
Jeg ser fram til det.
Men inntil videre skal jeg leve mitt liv her,
Oppleve alt det livet har å by på
Mens du skal få være i himmelen
Jeg vet ikke hvordan det er der, men ut i fra det jeg har lest og hørt, skal det være en fantastisk plass.
Det bør være det!
Jeg håper du har det bra der du er!
Du må ha det!

Gratulerer med dagen i himmelen, håper du får tidenes himmelbursdag!

Bursdag, livet, bloggen... tanker...

Noen ganger er ikke livet noe snilt.
Noen ganger blir jeg sint fordi det opplevs urettferdig.
Noen ganger veller sorg og savn fram som et ekkelt monster.
Jeg gleder meg til monsteret drar sin vei.
For da oppleves livet bra.

Bursdag atter en gang.
Tredje i rekken nå.
TREDJE...
Hvor ble tiden av, og hvorfor reagerer jeg fremdeles?
Skal jeg ikke være vant til det nå?
Som mange vil si så er det bare en vanlig dag.
Ikke noe å tenke over liksom.
Dersom en bare ser vekk fra datoen så er det liksom en helt vanlig tirsdag..
Og jeg har prøvd, virkelig.
Egentlig har jeg ikke tenkt så mye på det.
Ikke før det slo meg i dag.

Men, heldigvis kanskje, vellet det ikke inn før i dag.
Og ofte så er det sånn at dagen før dagen ofte er den verste.
Det å grue seg...
Det er ikke noe bra, det oppleves ikke konstruktivt.
På en annen måte så tenker jeg at det er litt bra å ta litt tak og ikke bare skyve det unna.
Det blir ofte bedre etterpå da, dersom jeg aksepterer at det oppleves urettferdig og vondt.
Dersom jeg tar litt tak i og kjenner at jeg savner han.
Jeg tror det er bra å tørre å kjenne litt på.
Selv om det er vondt, så tror jeg det er fornuftig.

Jeg er usikker på om jeg skal publisere dette.
Jeg opplever at jeg klager.
At bloggen blir litt en sånn sutre plass.
I tillegg føler jeg meg sårbar.
Men bloggen for meg har vært viktig, virkelig.
Det har hjulpet meg masse å sette ord på tanker gjennom å skrive det ut.
Og tanken bak det hele har litt vært et ønske om å kanskje være til hjelp eller oppmuntring for noen.
Men om det er blitt sånn..
Det har ikke jeg svar på.

Smil i hverdagen

Lenge siden jeg har skrevet noe her.
Dagene og tida, den bare fyker avgårde..
Og helt ærlig så glemmer jeg ut at jeg har en blogg i det hele tatt.
Egentlig kjennes det ganske ok.

Akkurat nå i kveld fikk jeg lyst å lage en liste over det som har gjort meg glad i det siste.
For slike lister gjør meg glad i seg selv, for det minner meg på alt rundt som er bra.

So here we go.
Dette er noe som har gjort det verdt å smile av nå i det siste:

• Squashe med Birte og innse at det er en så gøy treningsform at jeg glemmer at jeg trener
• Lese en kjempegod bok "Himmelen er på orntli"
• Bade! Brrr, det er kaldt, men allikevel så gøy.
• En uke med sommer, sånn skikkelig sommer liksom
• Bli glad av å komme på jobb for jeg innser at jeg har mange supre kolleger som bare må få humøret til å bra
• Herlig å være tilbake i Salem igjen
• Verdens beste cellegruppe, jeg digger dere
• Ha den beste bursdagen ever med kake til frokost, gode venner, camping og prikken over i-en Sigvart Dagsland konsert (lever på dette enda selv om det begynner å bli noen uker siden)
• Følelsen av å smile fra øre til øre og bare kjenne på ekte glede. Det er en så god følelese det!
• Venner! Dere får meg til å smile ved å være dere.
• Høre folk snakke rogalandsk i Trondheim 
• Være ute å bli klissvåt i plaskregn (barnslig lykkefølelse)
• Leke og le med min/Øyvinds yngste niese. Barnelatter, det er en fin ting det!

Og Ranveig! Du gjorde virkelig dagen min med denne, jeg fremdeles smiler! Takk!

To år...

To år...
Jeg savner Øyvind!
Tid er relativt.
To år føles fryktelig lenge..
Allikevel føles det som om han var her i går..
Borte for alltid!
All tid!
Det er lenge det.
Det er vanskelig å akseptere.
Allikevel begynner aksepten å slå rot.
Den må nesten det for at livet skal kunne leves.

Jeg savner å ha Øyvind ved min side.
Øyvind var bra.
Øyvind var snill.
Øyvind representerte trygghet.
Øyvind var morsom.
Øyvind skulle bli min og jeg skulle bli hans.
Sammen var vi et bra team.

To år..

Seks uker har blitt til to år

Dagen i dag er spesiell.
Den er vond og sår.
I dag skulle jeg og Øyvind vært sammen i seks år.
Vi markerte alltid årsdagene våre.
Gjorde noe gøy sammen, hadde kvalitetstid sammen.
Brukte tid med hverandre.
I dag er også dagen jeg sa hadet til Øyvind for aller siste gang.
To år siden jeg så han kjøre avgårde fra parkeringsplassen i den røde caddyen.
To år siden vi sa til hverandre at vi gledet oss til å se hverandre igjen om 6 uker.
To år siden vi gledet oss over at dette var siste sommeren vi skulle være så lenge fra hverandre.
Men seks uker ble så mye mer.. Nå har det allerede blitt to år.
Jeg klarer å tilpasse hverdagen til at han ikke er her, jeg har kommet langt!
Men på dager som denne slås beina litt under meg.
Der er hardt å erkjenne at dette ikke er noe greit.
For jeg ønsker så gjerne å takle dette greit.
Men to år er ikke så lenge, så kanskje denne dagen skal få være en dag der jeg tillater meg å kjenne på alt. Ta et steg inn i sorgrommet og få ut litt gruff.
Jeg har et mål om at denne dagen skal kunne bli en dag der jeg vil kunne minnes alt det gode med Øyvind. At det som var bra skal få overskygge alt som er vondt.
Den dagen kommer, det vet jeg!
Jeg vet bare ikke når...

Øyvind vekket med med denne for fem år siden.
Å høre den igjen i dag er sårt, men allikevel godt.

Presanger i hverdagen

Jeg avsluttet min 17.mai i år med å lese boken "Sammen til verdens ende".
En bok som fengslet meg på en spesiell måte. Jeg greide rett og slett ikke legge den fra meg.
Det er en trist, men samtidig fin og beundringsverdig sykdomshistorie.

Jeg ble  helt stum av beundring av å lese bokens første sider. Disse ordene er altså skrevet av en dame på 27 år som har fått beskjed av leger at det er ikke mer som kan gjøres. Hun har rett og slett fått en dødsdom over livet sitt. Allikevel klarer hun å gripe livet på denne måten. Hun klarer å  velge at sykdommen ikke skal få ta livsgleden fra henne. Snakk om å få mye utav livet, snakk om å nyte livet. Jeg blir glad inni meg når jeg leser dette. Derfor må jeg dele det med dere!

Utdrag fra Tones nettdagbok:
Tenk deg tilbake til barndommen. Du er ti år, og det er lille julaften. I morgen blir dagen fylt med familie, varme, glede, mat og presanger. Kjenn litt på den følelsen... Du har problemer med å sovne, ikke sant?! Man gleder seg bare for mye, så det er rett og slett umulig å sove. Merkelig, jeg har det fortsatt slik, veldig barnslig sånn. Man jeg får ikke sove hele desember. Tenker gaver og glede, alt jeg klarer å gjøre, er å smile og planlegge til den store dagen. Har tenkt litt på dette i det siste. Jeg har nemlig fått det for meg at hver kveld er lille julaften. Og hvis man tenker seg om, bør man vel glede seg til hver neste dag man får? 

Jeg ligger om natten og kikker på min kjekke helt. Det ensete jeg tenker på, er at vi to muligens får èn ny dag sammen. Jeg får et hadet-kyss om morgenen, vi møtes til middag. Og vi koser oss og nyter kvelden før vi går til sengs sammen. Heldige er vi. Det er som julaften. Hver dag er en gave! Hver eneste time, dag, uke, måned og hvert eneste år, bør takkes for. Snu deg til din kjære hver kveld og si tusen takk for dagen! Takk Gud eller Allah eller hva du nå enn tror på. Og takk deg selv som faktisk lever ut dagen. Nyter den i alle åndedrag, hver solstripe, hver regndråpe, hvert enkelt unike snøfnugg som gjør hver dag til en fest. Kjøp blomster, kjøp deg en kjole, farg håret, ta massasje, ring en venn, skriv et brev, se en film med din elskede, lek med barna dine og pris deg lykkelig over at du har dem.

Merkelig, jeg får ikke sove! Det er lille julaften, og jeg lurer på hvilke presanger jeg får i morgen. Har du noen ganger blitt skuffet over en presang? Det har jeg, og slik er det i livet også. Hver dag får vi gaver i livet. Gleden over barnelatter, kjærlighet, kanskje en flørt på bussen, kanskje blomster, en klem, en telefon, hilninger i gjesteboka..

Visse dager byr på dårlige nyheter og utfordringer. Regninger, ødelagt vaskemaskin, utroskap, sykdom, dårlige karakterer, kjeft fra sjefen, sorg og død. Man vet aldri! Så vær takknemlig for hver dag du får, våkn opp med et smil fordi du nettopp er blitt gitt en ny dag. Det er julaften, og der ute finnes det nye ting å oppleve. Nye gaver å pakke opp. Så får du kanskje slips, sokker, stygge vaser, brødrister, vaffeljern, strykejern og kjøkkenmaskin en gang i blant. Men hver gave er gitt deg med omtanke. Det finnes en lærdom i alt, og alle gaver, utfordringer og erfaringer kan brukes videre. uten dem er livet ingenting. Hvordan føle glede om man ikke har følt sorg? Hvordan føle kjærlighet om man ikke har følt hat? Hvordan føle livet om man ikke har følt døden nært?

Jeg legger meg med sommerfugler i magen, ser på min kjære, kysser ham på pannen og takker for dagen. Legger meg tilbake og smiler, gleder meg til morgendagen. Lurer på hvilke gaver livet byr på i morgen? Kan nesten ikke vente! Blir det sol? Hm, da kan jeg pynte meg med skjørt, kanskje. Blir det regn? Ah, da kan jeg endelig bruke støvlene mine. Blir dagen smertefri? Kanskje, kanskje ikke. Noen ganger trenger man rett og slett hjelp. Men takknemlig for enda en dag, det er jeg.

Santa Barbara. Noen dager i paradis...

Etter vi hadde vært et døgn i San Fransisco satte vi snuten sørover. Nærmere bestemt til Santa Barbara. Ingrid hadde tidligere vært her på missiontrip med skolen og hadde fått beskjed om at hun var hjertelig velkommen tilbake når som helst. Ingrid forberedte oss på at det var en svært raus familie som kom til å ta i mot oss. Men makan til folk.. Det her var en helt vill opplevelse. Det var som å komme til paradis på jord. Vi ble behandlet som prinser og prinsesser. 

Familien Fereday elsker besøk og har derfor bygd to gjestehus i hagen sin. I husene lå det en lapp der det sto at dette var Guds hus og at alt deres var vårt. Vi måtte bare føle oss hjemme, spise maten deres, bruke bassenget og boblebadet deres, ja nye livet og gjøre akkurat det vi ville. 

Det er vanskelig å beskrive disse folkene på en måte som får fram hvor fantastiske de var. De var bare heilt utrolige, inspirerende og definerer virkelig ordet gjestfri.

Vi kom fram til Santa Barbara etter at det var blitt mørkt. Å legge seg i en seng i et nydelig gjestehus, det var bare en helt fantastisk følelse. Men det slår ikke følelsen av å våkne opp til at sola kiler deg i øyene, lyden av fuglekvitter og se rett ut på et appelsintre. Når en da setter seg opp i senga og ser denne utsikten her.. Da skjønner en at en har kommet til et paradis på jord.

Frokost ute i sola, hva slår vel det?! Det sto mat og snacks seriøst over alt. Det var opptil mange valgmuligheter til både frokost og lunsj. Wendy, moren i huset, var påpasselig med at vi aldri var sultne, tørste eller kjedet oss. Hun var genuint opptatt av at vi skulle ha det bra når vi var på besøk hos henne. For ei dame! Hun var så lett å bli glad i!

 

Vi sto fritt til å disponere både boblebad og basseng. Bassenget var litt kjølig, så det ble kanskje ikke hyppig brukt. Boblebadet derimot.. Både til morgen og kveld. Det var så herlig. Sitte der i et varmt boblebad under store palmer og bare kjenne at det er fantastisk å være til.

Ettersom Santa Barbara ligger langs Stillehavskysten bestemte vi oss for å ta oss en joggetur langs en av strendene. Det er bygget flere oljerigger like utenfor kysten. Det er trolig lekkasjer i forbindelse med disse som hadde forårsaket at det lå mye små, små oljeflak på stranda. Olja på standa resulterte i at føttene våre såg ut som Adrians fot her. Hele fotsålen dekket av tykk, svart olje. Men gode folk vi besøkte visste råd og gav oss olivenolje til å rengjøre føttene våre. Tidkrevende, men jammen funket det :) En ting er sikkert, denne joggeturen kommer aldri til å glemmes.

 Jeg må le av disse tre. De er så artige og får meg i så godt humør :)

 "Ingrid, Ingrid, stå klar til å ta bilde da, jeg må prøve å fange den måka!"

 Tøffeste luene jeg har sett på lenge!

Kjell har krympet, jeg har vokst! Se vi er like høye!!

San Fransisco

Det var så gøy med så mange kommentarer på det forrige innlegget at jammen ble jeg litt motivert for å skrive litt mer fra denne fine turen vår. Gjerne fortsett med det! Da blir jeg glad (og inspirert til å fortsette å skrive) Det er så masse bilder fra turen at jeg må nesten dele det litt opp i puljer, men her kommer noen glimt fra San Fransisco.

San Fransisco var en spennende og vakker by. Jeg likte meg der og kan gjerne dra tilbake for å oppleve litt mer av den byen! Det er en stor by, men en får liksom ikke inntrykket av at den er så stor og kaotisk. Det kan jeg like!!

Adrian og Kjell er så heldig å få hver sin San Fransisco tvangskos!

Vi var inne på den største skobutikken jeg noen sinne har sett. 4 eller 5 store etasjer med bare sko! Jeg tenkte på Katrine (min kjære søster) med en gang. Her kunne hun ha gått bananas!

Det var bratt i denne byen! Helt sykt bratt. Det virker som de har vært veldig opptatt av at gatene skulle være rette. At det betydde noen ville bakker, det hadde vel ingenting å si. Fascinerende!! Her ser dere forresten Alcatraz i bakgrunnen. Vi kom oss aldri ut dit. Det er ikke alt en klarer å nå over på 24 timer i San Fransisco ser du. Men noe må en jo ha å gjøre når en skal tilbake neste gang :)

Effektiv utnyttelse av tid. Hva er vel bedre enn å skrive postkort mens en venter i turistkø. Jeg syns det er så utrolig hyggelig å få postkort selv at da ser jeg på det som min plikt (en hyggelig plikt) å sende noen hilsner hjem når jeg selv er ute å farter. Så note til alle dere som leser dette: Jeg ønsker meg postkort når du er på tur :) hinthint..

Å reise med cable cars var jo bare en must! Et hyggelig must vil jeg si! Det var riktig koselig å reise med denne gamle trikken gjennom byens bratte gater. Og det var en ypperlig måte å få sett masse på kort tid.

 

Sjøløvene hadde bokstavelig talt inntatt Fishermans Warf . De var såå kule.

Adrian poser som en sjøløve, er han ikke lik?!

Mens vi venter på bussen benytter vår kjære Ingrid muligheten til å ta gøye bilder i brillene til Per Martin :)

Ikke spørr hva som skjer her. Jeg syns bare det er et artig bilde :D

Jeg digger disse gutta her! Det er nesten sånn jeg vurderer å lage et blogginnlegg om de tre flotte trønderguttene vi var på tur med. Bare fordi de er så kule og lagde så enormt masse morro!

 

Roadtrip i California

Roadtrip i California er en spennende og givende opplevelse. Og så mye fint å se!!
Som mange kanskje har fått med seg så er kanskje ikke jeg overentusiastisk for bilkjøring, så jeg var litt spent på hvordan dette skulle gå.
Men jammen har vi vel ikke hatt det utrolig bra på bilturen vår.

Dette definerer en bra roadtrip:

- Et dyktige framsete med to flinke sjåfører og kartlesere! Jeg er mektig imponert!!
- Definisjonen av et bra baksete
- Planlegging for å få ut beina i luftpauser. De var pakket inn i all bagasjen :)
- Latterkrampe og til tider hypre tendenser i baksetet
- Gode samtaler
- Litt søvn innimellom
- Gode nakkeputer gjør faktisk bilturen ganske behagelig
- " du Kjedl, om atte du vil spedla vodlybadl". Som eneste rogalending på tur innså jeg etterhvert at jeg var det ultimate dialektmobbeoffer.
- "se ei palm" Men det ble vel litt tulletrønder også..
- Masse godt humør!

En super gjeng med gode venner gjør bikjøring til en lek!

Første stopp på reisen var i San Fansisco. Å besøke utsiktspunktet til Golden Gate var et sterkt ønske fra jentene i bilen. Og det var så verdt å stoppe der! Være på en plass som en bare har hørt masse om, og ikke minst få tatt masse minneverdige og artige bilder.

 Vi hadde hørt rykter om at Highway 1 mellom San Fansisco og Los Angeles skulle være en av verdens fineste kystveier. Vi var senere avgårde fra San Fransisco enn vi hadde planlagt, så vi var faktisk inne på tanken å kjøre motorveien i innlandet for å komme fortere fram. Heldigvis gjorde vi ikke det! Det var et eventyr i seg selv å kjøre langs Stillehavskysten. For et mektig landskap! Det dukket opp den ene naturperlen etter den andre. Vi var bare nødt for å stoppe å knipse noen blinkskudd. Neste gang jeg skal hit skal jeg sørge for å ha god tid til å bare nyte utsikten og livet langs denne veien her, for det vet jeg at er virkelig verdt det!

Glimt fra Redding, USA

Jeg og to kompiser har vært i California i påsken. Vi besøkte et vennepar som går på bibelskole i Redding. Tenkte jeg skulle prøve å skrive/ vise litt bilder av hvordan vi har hatt det. Det får bli litt i puljer, for vi har opplevd så enormt masse! Jeg kjenner det er vanskelig å sette ord på hvordan turen har vært. Det har vært en tur med så ufattelig mange inntrykk og opplevelser. Det har vært så UTROLIG bra. Jeg har liksom ikke helt landa enda, ikke at det gjør noe. Denne opplevelsen har jeg lyst til å flyte lenge på...

Redding var en så sykt bra plass det. Jeg var så heldig å få bo hos Ingrid sammen med fem andre fantastiske jenter. For noen damer altså! Alle med sine gode kvaliteter og en egen evne til å klare å gjøre andre rundt seg gode. Jeg kjenner meg heldig og takknemlig som fikk muligheten til å bli kjent med dem. Selv om vi bare hang sammen i fire dager, opplever jeg at jeg har blitt godt kjent med dem. 

Også Bethel Church da. For en plass. Det er så vanskelig å klare å sette ord på alt som skjedde der. Wow, det var det amerikanerene sa, og det er lett å henge seg på. Jeg tenker bare for et gudsnærvær, for en tillit og brann folk har for Gud. Å høre på alle historier fra missiontrips om helbredelse og profetier.. Det gjorde mye større inntrykk på meg enn jeg hadde forventet. Det slår meg hvordan menneskene på denne skolen og i denne menigheten tar det som den største selvfølge at Gud er med.  Det er ikke snakk om at han kanskje svarer, neida, selvfølgelig gjør han det. Gud er jo ekte kjærlighet. Jeg ble inspirert av å være der! Jeg vil bare ha og se mer. Igjen kjenner jeg på en takknemlighet av å få lov til å oppleve noe av det de hadde. Tenk når jeg klarer å bli inspirert og få så mye utav å bare ha vært innom der i tre dager, hvor mye må ikke folk som har gått der både ett,  to og tre år på bibelskole ha opplevd. 

Jeg og Ingrid kjøpte Maki (?), japansk is med noe deigaktig rundt. Sært, men godt :)

Kjell ble offer for syktstoragurkslagvåpenet!

 Å være med Kjell og Adrian å handle er en opplevelse i seg selv. Vi finner noe sært og leter litt for å finne noe enda særere.. Det må selvfølgelig kjøpes. Jeg må le av de. Kule gutter! Is med smak av grønn te, kaktusrompejuice, tørket og smuldret kjøtt av noe slag på snusboks, salta tørka svisker og tørka sukra ingefær for ikke å snakke om chips av rødbeter.. Jeg lot meg underholde!

 Alle de seks fantastiske jentene i jentehuset i Redding. Jeg ble så glad i dem alle sammen. Her er vi ute å spiser på japansk resturant. Det var show!

Å besøke starbucks å drikke caramel frappuchino er et must når en er i USA. *Namnam*

Hipphipp hurra for Katrine

Min søte, gode lillesøster har bursdag i dag.
Hurra for det!
Katrine du er unik på så mange måter. Du er helt deg selv, og jeg liker det.
Du er snill, god og omsorgsfull.
Du har bein og nesa og er mer sta enn mange jeg kjenner.
Jammen vet du å få det som du vil :)
Jeg smiler stort når jeg ser dette bilde.
Pøsregn, impulsbading, lyn, torden, skrik og latter.
Jeg kommer aldri til å glemme det.

Gratulerer med dagen Katrine!

Båltur

Det har vært litt laber bloggmotivasjon i det siste.
Det kan ha sammenheng med at det generelt har vært litt laber motivasjon til det meste.
Men som dere sikkert skjønner har motivasjonen kommet litt tilbake.
Med litt hjelp fant jeg ut at jeg må ta noen grep og snu litt på innstillingen.
Det er rart det der, at ved å bestemme seg for at dette kan jeg klare og ved å bestemme seg for at mitt liv, det skal og har potensiale til å være bra, da blir det faktisk bedre og!

I dag har jeg vært på båltur med Trondheim bålbrennerlaug. Ettersom det har vært vestlandstendenser og på en måte regnet en del i det siste, var det meste av ved temmelig våt. Vi innså etterhvert at å få til et storbål var et tapsprosjekt. Men det sto ikke på innstatsen. Og humøret, det vil jeg si at absolutt var tilstede. 

 Det er vårlig i bartebyen. Men ut på ski, det hører vel med siden vi ikke har bekka påske enda.

 Grillpølser ved bålfyring er obligatorisk. Margethe tar jobben som pølsepinnespikker seriøst!

Hvem har sagt at det bare er juletre som skal pyntes? Vi tok saken i egne hender, her er påsketreet vårt. Pyntet med appelsinskrell og tepose. Akkurat slik et naturlig påsketre skal se ut. Vi gikk til og med rundt påsketreet og sang påskesanger. Sikkert en fryd for øret for passerende skiløpere. Men pyttsann.

 Jeg syns Margrethe gjorde en god jobb jeg!!!

 Det minner vertfall om bål. En kan vertfall skimte flammer.  Og røyk. Vi fikk faktisk fyr på neveren!

 Men veden var våt! Veldig våt! Det blåses, og blåses og blåses enda litt mer..

 Og viftes med sitteunderlag på omgang.

Og vi fikk belønning for strevet. 4 grillede pølser, før bålet døde ut av mangel på mer blåsing.

Vi var takknemlige for at det er vaffelens dag. Tine delte ut gratis vafler og kaffe ved Skistua, så til tross for at vi ikke fikk kokt kaffe på bålet vårt selv, så fikk vi i oss varm drikke til slutt :)

Takk for turen og innsatsen folkens!

Hurra for Astrid

Hurra for Astrid som blir ett år eldre i dag.
Astrid har vært min beste venninne siden så lenge jeg kan huske.
Vi var uadskillelige da vi var yngre, og begge vil nok påstå at vi ikke kunne hatt en bedre oppvekst.
Astrid er morsom,  jeg tror ingen kan få meg til å le så mye som henne. Vertfall ikke av så usaklige ting. Det skal nevnes at vi til tider har tidenes dårligste humor.. Vitsen om knoll og tott Astrid, husker du den?! For jeg har egentlig glemt den.. Jeg bare husker at vi lo i timer.. Og ingen, da mener jeg ingen andre skjønte hvorfor..
Astrid er omsorgsfull! Jeg kan aldri takke henne nok for sånn hun stilte opp da Øyvind døde. Du var der for meg, hele tiden. Bare var der! Du var, ja du er fantastisk!

Veldig glad i deg!!  Det tror og håper jeg du vet.

Perfect er den simple plan sangen som minner meg mest om deg, fordi det var den sangen insisterte på at jeg bare måtte høre. Digger deg for det. Kanskje ikke verdens mest passende tekst eller noe til en bursdag... Men det bryr jeg meg ingenting om, for det er ingen hvem-som-helst som har bursdag.

Gratulerer med dagen Astrid!

En fin start på mars

Denne helga har på mange måter vært fin.
Dette er noe som har gjort den fin:

• Sol
• Gå i joggesko på Ladestien uten å bli våt på beina
• Vaske bilen ren og fin
• Middag og filmkveld med ei venninne
• Eggerøre på brødskiva
• Lage et kort fordi jeg hadde lyst
• Sofatid og One Tree Hill 
• G11 i Salem
• God prat med Mor
• Daffe i pysjbukse til langt på dag
• Synge til Sigvart Dagsland 
• Besøke Margrethe 
• Joggetur med en kompis
• Gode mennesker i Salem
• Ligge på en trebenk å se på at skyene beveger seg
• Fuglekvitter
• Lukten av sjø
• Finne fram godsykkelen
• Snakke med en som kjenner noen som jeg kjenner på Randaberg (Det er vel heller sjeldent blant trøndere som knapt nok klarer å plassere Randaberg på norgeskartet)
• Smoothie
• Bruke vårsko i stedet for vintersko
• Gode klemmer
• Finne igjen bilnøkkelen min 
• Følelsen av vår!
• Bli glad av å komme på så mye som har vært bra.

Fine Randaberg

Det er fint på Randaberg.
I dag savner jeg hjemme, og gleder meg til en helgetur hjem om ikke altfor lenge.

Kjærlighet er strekere enn døden

Jeg ryddet her om dagen og kom over et kort jeg fikk i fjor høst.
Jeg leste det med helt andre øyne enn sist jeg leste det.
Nå leser jeg det med øyne og et sinn som forstår mer hva døden innebærer.

Love is stronger than death.

Even though it can´t stop death from happening.

But no matter how hard death tries, it can´t separate people from love.

It can´t take away our memories either.

In the end, life is stronger than death.

Death ends life, not a relationship. 

Det som står her, det vil jeg at skal stemme. Kjærligheten og livet er sterkere enn døden. Allikevel er døden vond. Den er så endelig. En blir stående så maktesløs tilbake. Det er ikke mulig å gjøre noe for å endre omstendighetene, de må bare aksepteres og livet må gå videre. 

Men døden skal ikke få vinne! Døden skal ikke få ta fra meg motet!

Kjærligheten og livet skal få være sterkere enn døden!