Seks uker har blitt til to år

Dagen i dag er spesiell.
Den er vond og sår.
I dag skulle jeg og Øyvind vært sammen i seks år.
Vi markerte alltid årsdagene våre.
Gjorde noe gøy sammen, hadde kvalitetstid sammen.
Brukte tid med hverandre.
I dag er også dagen jeg sa hadet til Øyvind for aller siste gang.
To år siden jeg så han kjøre avgårde fra parkeringsplassen i den røde caddyen.
To år siden vi sa til hverandre at vi gledet oss til å se hverandre igjen om 6 uker.
To år siden vi gledet oss over at dette var siste sommeren vi skulle være så lenge fra hverandre.
Men seks uker ble så mye mer.. Nå har det allerede blitt to år.
Jeg klarer å tilpasse hverdagen til at han ikke er her, jeg har kommet langt!
Men på dager som denne slås beina litt under meg.
Der er hardt å erkjenne at dette ikke er noe greit.
For jeg ønsker så gjerne å takle dette greit.
Men to år er ikke så lenge, så kanskje denne dagen skal få være en dag der jeg tillater meg å kjenne på alt. Ta et steg inn i sorgrommet og få ut litt gruff.
Jeg har et mål om at denne dagen skal kunne bli en dag der jeg vil kunne minnes alt det gode med Øyvind. At det som var bra skal få overskygge alt som er vondt.
Den dagen kommer, det vet jeg!
Jeg vet bare ikke når...

Øyvind vekket med med denne for fem år siden.
Å høre den igjen i dag er sårt, men allikevel godt.