Å komme hjem..

Jeg savner Øyvind.
Masse!
Det er ikke noe stas å komme hjem til et tomt hus.
Det var så fint å komme hjem, bli møtt av en klem, bli møtt av en som var oppriktig interessert i å høre hvordan dagen hadde vært, bli møtt av spørsmålet -hva er det beste som har hent deg i dag-
Bli møtt av en som virkelig brydde seg om å høre svaret.
Som gledet seg med meg og som hørte når ting ikke var helt greit.
Jeg savner å høre han fortelle hvordan hans dag hadde vært.
Høre de nye swahiliglosene han hadde lært.
Det var så fint å dele livet med ham.
Ekstra fint å dele det over middagsbordet.
Der og da tok jeg det forgitt.
Vi skulle jo spise middag med hverandre resten av livet.
Jeg så fram til det, uten å reflektere over at jeg egentlig gjorde det.
Det var jo bare en del av hverdagen, en veldig fin del av hverdagen.
Jeg savner hverdagen slik den var, både på godt og vondt.
For uansett når hverdagen sammen med Øyvind ikke var bra, så var han hvertfall der.
En vondt hverdag med Øyvind var definitivt bedre enn en hverdag uten Øyvind i det hele tatt.