En juli som kunne veie opp for juli 2010.
Juli 2011 ble ikke god juli, en juli uten tragedie.
Jeg blir skremt av å se hvilken brutal verden vi lever i.
Mennesker dør, overalt.
Alle disse menneskene vil bli savnet.. av noen..
For noen vil hele livet og hverdagen bli snudd totalt på hodet.
Noen vil ha vanskelig for å se for seg hvordan livet videre skal utarte seg nå.
Er det i det hele tatt mulig å få livet til å gå videre!?
Smerten er intens, kanskje ikke enda. Sjokket er for stort.
Det er for mye å ta innover seg på en gang.
Hodet og kroppen klarer ikke å ta alt innover seg.
Fornektelsen er kanskje rådende.
Det hele oppleves surrealistisk.
Det kan ikke stemme, det er for vondt til å være sant.
Oppi det hele er det mye som må ordnes og planlegges.
Det er ikke tid til å reflektere over alt som har skjedd.
Ikke enda....
Den tiden kommer.
Tiden da en intenst ønsker å få pusterom fra sorgen.
Tiden der en skulle ønske at andre kunne bære litt av lasset.. Bare for en periode.. Slik at en får muligheten til å hente seg litt inn igjen..
Sorg og savn er intenst!
Det hele er vanskelig å begripe.
Hvordan går det an? Hva tenkte han på?
Hvordan verdsatte denne personen livet?
Begriper han i det hele tatt dødens omfang?
Døden er så endelig.
En blir stående igjen så maktesløs.
Uten myndighet til å gjøre noe som helst.
Bare akseptere situasjonen slik den er.
Sjokket vil avta.
Smerten vokse.
En vil forstå.
Forstå at døden er endelig, at alt er over, helt over.
Så altfor mange liv har gått tapt.
Det er bitende urettferdig.
Det er på ingen måte slik det skal være.
1 kommentar:
<3
takk for at du har skreve dette innlegget. heile Norge sørge nå. di som har mista någen nære føle kanskje at di står aleina; sånn som eg har følt det itte å ha mista mine kjære. men eg velge sterkt å tro på at Norge står sammen om det som har skjedd nå! og eg håpe sånn at INGEN trenge å føla seg aleina.
du e fremdeles i mitt hjerta, Therese!
Legg inn en kommentar