Det gjør vondt inni meg.
Det nærmer seg datoen Øyvind døde med stormskritt.
Jeg er ikke klar. Men kommer jeg noen gang til å bli det?
Jeg har reist til Trondheim for å være sammen med dem som sto Øyvind nærmest. Det føltes mest riktig.
Jeg gruer meg.
Føler jeg stuper med hodet først inn mot alt som er vondt. Gruer meg til å dra til Oppdal, til den lille dolpen i bakken. Tenk en så liten dolp i bakken.. Det drepte kjæresten min! Smerten jager gjennom meg mange ganger i løp av dagen.
Det er vanskelig å rømme fra. Ikke at jeg tror det er noe poeng.
Det skal på en måte bli fint å minnes Øyvind, markere dagen skikkelig. Han fortjener det.
Samtidig er det så intenst vondt. Vondt å huske på alt som skjedde for et år siden. Den dagen alt ble snudd på hodet.
Det er vondt å lese navnet hans på en gravstein.
En gravstein som inneholder både fødselsdato og dødsdato. Den bekrefter at livet hans er over.
Det oppleves så urettferdig, så fullstendig meningsløst!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar