Jeg savner deg

Øyvind, jeg savner deg!
Livet er ikke det samme uten deg.
Livet uten deg er tøft og utfordrende.
Det er så mye jeg har lyst å fortelle deg, så mye som har skjedd siden du ble borte.

Du var så bra.
Jeg hadde det så fint med deg.
Du elsket meg, jeg visste det.
Jeg elsket deg, jeg elsker deg.
Det høres rart ut å elske deg nå som du ikke er her lenger.
Allikevel gjør jeg det, jeg klarer ikke å ikke gjøre det.
Vi hadde så mange tanker og drømmer om hvordan livet skulle bli.
Det er vondt å være igjen alene, vite at ingen av drømmene våre kan realiseres.
Hvorfor måtte du dø, Øyvind?

På bilder er du så levende.
Det er så lett å huske hvordan du var, hvordan vi hadde det sammen.
Det er så lett å tenke seg til hvordan det hadde vært å ha deg her akkurat nå.
Men selv om det er lett å forestille seg hvordan det hadde vært å ha deg her, så er du ikke her.
Det vil du faktisk aldri mer være.
Det er så vanskelig å måtte forholde seg til.
Det eneste som er igjen er minner, ting, bilder og en gravstein.
På mange måter hater jeg den gravsteinen.
For den bare bekrefter at du er borte.
Jeg hater at du er borte.
For jeg skulle så inderlig ønske at du var akkurat her.
Øyvind, jeg savner deg!
Jeg savner å være bare din.