Santa Barbara. Noen dager i paradis...

Etter vi hadde vært et døgn i San Fransisco satte vi snuten sørover. Nærmere bestemt til Santa Barbara. Ingrid hadde tidligere vært her på missiontrip med skolen og hadde fått beskjed om at hun var hjertelig velkommen tilbake når som helst. Ingrid forberedte oss på at det var en svært raus familie som kom til å ta i mot oss. Men makan til folk.. Det her var en helt vill opplevelse. Det var som å komme til paradis på jord. Vi ble behandlet som prinser og prinsesser. 

Familien Fereday elsker besøk og har derfor bygd to gjestehus i hagen sin. I husene lå det en lapp der det sto at dette var Guds hus og at alt deres var vårt. Vi måtte bare føle oss hjemme, spise maten deres, bruke bassenget og boblebadet deres, ja nye livet og gjøre akkurat det vi ville. 

Det er vanskelig å beskrive disse folkene på en måte som får fram hvor fantastiske de var. De var bare heilt utrolige, inspirerende og definerer virkelig ordet gjestfri.

Vi kom fram til Santa Barbara etter at det var blitt mørkt. Å legge seg i en seng i et nydelig gjestehus, det var bare en helt fantastisk følelse. Men det slår ikke følelsen av å våkne opp til at sola kiler deg i øyene, lyden av fuglekvitter og se rett ut på et appelsintre. Når en da setter seg opp i senga og ser denne utsikten her.. Da skjønner en at en har kommet til et paradis på jord.

Frokost ute i sola, hva slår vel det?! Det sto mat og snacks seriøst over alt. Det var opptil mange valgmuligheter til både frokost og lunsj. Wendy, moren i huset, var påpasselig med at vi aldri var sultne, tørste eller kjedet oss. Hun var genuint opptatt av at vi skulle ha det bra når vi var på besøk hos henne. For ei dame! Hun var så lett å bli glad i!

 

Vi sto fritt til å disponere både boblebad og basseng. Bassenget var litt kjølig, så det ble kanskje ikke hyppig brukt. Boblebadet derimot.. Både til morgen og kveld. Det var så herlig. Sitte der i et varmt boblebad under store palmer og bare kjenne at det er fantastisk å være til.

Ettersom Santa Barbara ligger langs Stillehavskysten bestemte vi oss for å ta oss en joggetur langs en av strendene. Det er bygget flere oljerigger like utenfor kysten. Det er trolig lekkasjer i forbindelse med disse som hadde forårsaket at det lå mye små, små oljeflak på stranda. Olja på standa resulterte i at føttene våre såg ut som Adrians fot her. Hele fotsålen dekket av tykk, svart olje. Men gode folk vi besøkte visste råd og gav oss olivenolje til å rengjøre føttene våre. Tidkrevende, men jammen funket det :) En ting er sikkert, denne joggeturen kommer aldri til å glemmes.

 Jeg må le av disse tre. De er så artige og får meg i så godt humør :)

 "Ingrid, Ingrid, stå klar til å ta bilde da, jeg må prøve å fange den måka!"

 Tøffeste luene jeg har sett på lenge!

Kjell har krympet, jeg har vokst! Se vi er like høye!!