Tommel opp

Dersom himmeltelefonen hadde vært oppfunnet ville jeg ringt Øyvind i dag.
Ringt for å fortelle at jeg er ferdig, helt ferdig som sivilingeniør.
Jeg ville ikke ringt han fordi jeg er langt nede og desperat etter å høre fra han.
Slik er det noen dager, men ikke i dag.
Jeg ville ringt fordi jeg er sprekkeferdig etter å få fortelle han noe som gjør meg glad og som jeg vet ville gjort han glad (og jeg håper litt stolt).
Å fortelle Øyvind noe jeg selv var stolt over eller noe jeg ble glad av, det var så godt. For han gledet seg sånn med meg. Han reagerte på en måte som gjorde at jeg virkelig hadde lyst til å dele det med han.
Det er noe sant i uttrykket delt glede er dobbel glede.
Kanskje Øyvind ville reagert med to tomler opp og kommentaren:
"Du e flink jenta mi, stå på videre! Æ e stolt av dæ."
I dag velger jeg å tro det. For det ville gjort meg glad :)

Øyvind i bilder

I dag skulle Øyvind blitt 25 år.
Han ble bare 23.
Det er sårt å feire bursdag uten bursdagsbarnet.

I dag har jeg lyst å minnes Øyvind.
Minnes han slik jeg kjente han, minnes livet vi hadde sammen.

 Øyvind var ekstremt glad i Afrika. Vi fikk aldri dratt til Afrika sammen, så jeg har enda ikke helt forstått hva som fascinerte han sånn. Men jeg vet at menneskene og kulturen som møtte han der, var noe som gjorde intrykk på han. I fjor studerte han Swahili. Han prøvde alt han kunne å lære meg noen strofer. "Dette er noe som er veldig viktig du sier rett etter du har presentert deg: Mimi ninankoa." Han ville ikke fortelle at det betydde "jeg lukter vondt" før han var sikker på at jeg hadde lært meg det. Dette er noe av det eneste jeg kan si på swahili :p

 

Øyvind var en tenker.  Han funderte over masse. Han hadde mange mål for livet, både store og små. Han verdsatte livet, han levde livet og han fikk mye utav livet.

 

Øyvind hadde verdens beste smil og verdens beste øyne. Det var noe trygt med blikket hans.  Måten han så på meg på fikk meg til å forstå at han virkelig var glad i meg.

Øyvind var likte utfordringer. Han likte å gjøre utfordringer sammen. Øyvind var skikkelig flink til å backe opp. Sammen fikk vi det til, sammen koste vi oss!

 Øyvind var... Øyvind :D

 

Øyvind var glad i vær. Leke i vinden, leke i regnet, leke i snøen (det var favoritten med stor F). 

Øyvind la ikke skjul på at han var barnslig. Vi var barnslige og lekne begge to. Det gjorde at vi hadde det mye gøy sammen. Det var gøy å leke med Øyvind.

Øyvind mente at å få være i ballbasseng var å få en guttedrøm i oppfyllelse. Han var veldig tydelig på at han ønsket seg et ballrom i huset vi engang skulle kjøpe.

Øyvind lot seg lett fascinere. Men han ville ikke bare la seg fascinere, han ville forstå. Han hadde mange interesser. Det var så masse han ville lære. Selv om han kanskje ikke var den ivrigste på å lese skolepensum, så leste faktisk gutten bøker om blant annet EUs oppbygning på sengekanten. Bare fordi han interesserte seg for det. Slå den du.

Øyvind ville være mer macho enn snømannen vår, Kåre. Det får være opp til deg å vurdere hvem av disse som var mest macho.

Øyvind ville være superonkel. Jeg tror han klarte det. De to niesene hans betydde ekstremt masse for han. 

Øyvind satte seg mål jeg aldri ville trodd han skulle gjennomføre. Som da han bestemte seg for å springe Ulriken opp på bakgrunn av et veddemål med en jeg egentlig ikke tror han visste hvem var. Han bare bestemte seg for å gjøre det, så gjorde han det.

 

Øyvind var skikkelig dårlig til å spise noe som var surt. Haha, jeg har ledd av han opptil mange ganger.

 

Øyvind hadde en kjempegod tone med barn. Han var helten til Simen. Jeg hadde plutselig ingenting å stille opp med lenger. Det var bare Øyvind som betydde noe :) Her er Simen overbevist om at Øyvind må være en av verdens sterkeste. Øyvind klarte nemlig å felle et tre med bare hendene. Hva visste vel Simen om det var pill råttent. 

  

Øyvind var skikkelig god å være med. Vi hadde det veldig bra i hverandres sleskap. Jeg hadde verdens beste kjæreste.

 

 

Jeg og Øyvind skulle gifte oss. Vi var så nær, så nær. Vi hadde det kjempemorsomt da vi skulle lage invitasjoner. Øyvind var en svært kreativ sjel, så han laget invitasjoner som vi ble kjempefornøyd med.

Jeg er glad for alt jeg har fått oppleve sammen med deg, Øyvind. Det er masse! Du grep livet mens du hadde det, og du fikk meg med på det. Takk!! Takk for alle de gode minnene vi har sammen!
Jeg savner deg, for for meg var du så god! 

Øyvind, dersom du hadde lest dette. 

Jeg husker litt til swahili: 

Mimi ninaopenda wewe! 

Virkelig!

Morgentur

Å starte dagen med en morgentur på Ladestien, det er i grunnen ganske fint.
I dag var det ekstra fint.
Kald og klar høstluft.
Fuglekvitter.
Ikke et eneste lite vindpust.
En helt stille fjord.
Morgendis over Bymarka og Fosen i det fjerne.
Et lite ekorn som pilte over stien.
Fredelig!
Tid for å bare la tankene flyte.
Tid til å bare være til.

Å komme hjem..

Jeg savner Øyvind.
Masse!
Det er ikke noe stas å komme hjem til et tomt hus.
Det var så fint å komme hjem, bli møtt av en klem, bli møtt av en som var oppriktig interessert i å høre hvordan dagen hadde vært, bli møtt av spørsmålet -hva er det beste som har hent deg i dag-
Bli møtt av en som virkelig brydde seg om å høre svaret.
Som gledet seg med meg og som hørte når ting ikke var helt greit.
Jeg savner å høre han fortelle hvordan hans dag hadde vært.
Høre de nye swahiliglosene han hadde lært.
Det var så fint å dele livet med ham.
Ekstra fint å dele det over middagsbordet.
Der og da tok jeg det forgitt.
Vi skulle jo spise middag med hverandre resten av livet.
Jeg så fram til det, uten å reflektere over at jeg egentlig gjorde det.
Det var jo bare en del av hverdagen, en veldig fin del av hverdagen.
Jeg savner hverdagen slik den var, både på godt og vondt.
For uansett når hverdagen sammen med Øyvind ikke var bra, så var han hvertfall der.
En vondt hverdag med Øyvind var definitivt bedre enn en hverdag uten Øyvind i det hele tatt.