Første søndag i advent

Nå tenner vi det første lys,

alene må det stå.

Vi venter på det lille barn,

som i en krybbe lå.

 

Ute snør det.

Inne brenner stearinlys og jeg hører home for christmas med god samvittighet.

Det er liksom en så fredelig første søndag i advent.

Julestemningen sniker seg litt innpå.

Jeg har så smått begynt å lage julekort. 

Det er koselig å holde på med på mørke kvelder.

I natt ble jeg "tante" til vesle Ingeborg.

Min beste venninne ble mamma for første gang.

Det er stort.

Gratulerer så mye Astrid og Ole!

In loving memory

Denne sangen sier så mye når jeg savner Øyvind på en stormfull fredagskveld.

Besøk av Anne Marta

I helgen han Anne Marta vært på besøk.
Det har vært så utrolig koselig!
Jeg digger Anne Marta.
Hun er rett og slett kjempegod å være med.
Det er lett å bare være seg selv og slappe av i hennes selskap.

Vi har funnet på litt av hvert vil jeg tørre påstå:

• Høy sofasløvefaktor
• Laget god mat
• Besøkt Anne Martas søster på Skogn. Tenk det at nå kan jeg faktisk si at jeg har vært i Nord Trøndelag og (ikke bare på Værnes).
• Gått en god tur
• Sett Trondheim fra Tyholttårnet
• Startet søndagen med møte i Salem
• Snakket masse
• Hentet julekalenderen, som jeg har lett høyt og lavt etter og som far tilslutt fant, på posten.

Vi har rett og slett hatt en kjempefin helg.
Takk for besøket Anne Marta. Gleder meg til vi ses igjen!

Simen og Sander 7 år

Hipp hurra for Simen og Sander som blir 7 år i dag.
Dette er to gutter med fart i.
Det er alltid like kjekt å komme hjem på besøk og bli møtt med gode klemmer, mange smil og mye lek.
Håper dere får en kjempefin bursdag.
Gleder meg til vi ses i jula.
Giga bursdagsklem

Jeg savner deg

Øyvind, jeg savner deg!
Livet er ikke det samme uten deg.
Livet uten deg er tøft og utfordrende.
Det er så mye jeg har lyst å fortelle deg, så mye som har skjedd siden du ble borte.

Du var så bra.
Jeg hadde det så fint med deg.
Du elsket meg, jeg visste det.
Jeg elsket deg, jeg elsker deg.
Det høres rart ut å elske deg nå som du ikke er her lenger.
Allikevel gjør jeg det, jeg klarer ikke å ikke gjøre det.
Vi hadde så mange tanker og drømmer om hvordan livet skulle bli.
Det er vondt å være igjen alene, vite at ingen av drømmene våre kan realiseres.
Hvorfor måtte du dø, Øyvind?

På bilder er du så levende.
Det er så lett å huske hvordan du var, hvordan vi hadde det sammen.
Det er så lett å tenke seg til hvordan det hadde vært å ha deg her akkurat nå.
Men selv om det er lett å forestille seg hvordan det hadde vært å ha deg her, så er du ikke her.
Det vil du faktisk aldri mer være.
Det er så vanskelig å måtte forholde seg til.
Det eneste som er igjen er minner, ting, bilder og en gravstein.
På mange måter hater jeg den gravsteinen.
For den bare bekrefter at du er borte.
Jeg hater at du er borte.
For jeg skulle så inderlig ønske at du var akkurat her.
Øyvind, jeg savner deg!
Jeg savner å være bare din.

Et vandrende blåmerke

I helgen fikk jeg tilbud om koppebehandling av min søte svigerinne Inger.
Jeg vil anta at musklene i nakken, skuldrene og ryggen har stivnet en god del etter mye pc-bruk og strikking. Det året jeg har lagt bak meg har nok også satt seg litt i musklaturen.
Jeg må le litt når jeg ser resultatet.
Koppebehanlingen var absolutt ikke behagelig (på grunn av altfor stive og vonde muskler). Det viser igjen på ryggen og nakkens utseende nå. Men det skal visst gjøre godt. I går tenkte jeg at det ser mye verre ut enn det er, men i dag kjennes det jemmen meg ut som store blåmerker og.
Haha, jeg må le litt når jeg ser hvordan det ser ut :)

Ellers var det veldig fint å være hjemme i helgen.
Dette er det beste som har hendt meg:

• Bli møtt med et stort smil av Amalie
• "Har du flyttet hjem nå, Therese?"
• Gode klemmer av Simen
• Besøke gode mennesker på Multiconsult i Stavanger
• Få møte lille søte Johannes
• Tur til Vanntårnet. Det er så godt å bare stå der å liksom være distansert fra verden en liten stund. 
• Kjenne på at det er godt å være hjemme hos mor og far.
• Tullesloss med broderen.
• Treffe noen av de gode vennene jeg har sørpå. Resten gleder jeg meg til å se igjen ved en senere anledning.

Jeg har fremdeles ikke funnet det jeg leter etter. Jeg finner bare alt annet enn akkurat det jeg prøver å finne. Typisk.

Jeg finner ikke det jeg leter etter...

Øyvind sa en gang:
"Du er flink til ganske mye Therese, men når det kommer til leting, da er du faktisk skikkelig dårlig!"
Nå leter jeg etter noe.
Finner jeg det?
Nope!
Utfordringen er at jeg vet ikke om det jeg leter etter er i Trondheim eller hjemme på Randaberg.
Det vil si, jeg var sikkert på at jeg la det igjen etter jul i fjor og at jeg kunne finne det på Randaberg.
Mor mener motsatt.
Så nå sitter jeg her, hjemme på Randaberg, uten å ha funnet det jeg leter etter.
Uten å vite hvor jeg skal lete og om det er forgjeves å lete her i det hele tatt.
Jeg innser at sannsynligheten for at jeg reiser tilbake til Trondheim uten å ha med meg det jeg skulle ha med opp igjen er ganske stor.
Det er i grunnen litt crap.
Akkurat nå hadde det vært greit å vært to plasser på en gang.
Eller bare hatt et klisterminne slik at jeg hadde husket hvor jeg kan ha lagt det.
Inntil videre skal jeg prøve å lete litt i hodet før jeg starter den fysiske letingen.
Så kanskje, kanskje jeg finner det.