Eg ønske meg deg tebake

Eg ønske meg deg tebake.
Eg savne deg.
Har det vondt her uten deg. Grine mange tårer.
Vente på at du ska komme hjem igjen te meg.
Klare ikje å forstå.
Sko ønska du kunne svara.
Sko ønska det snart va øve, og at me kunne få ha det bra sammen, få ha det sånn som det va tenkt.

Eg ønske meg deg tebake.
Eg har det vondt.
Livet tok ein vending som ingen av oss kunne forutse.
Det verste e..
At det e ingenting me kan jørr med det.

Eg ønske meg deg tebake.
Morfar sa eingang at alt va lov å ønske seg, for ingen ønsker e for store.
Det e bare det at det går ikje an å oppfylle dette ønsket.
Eg sko ønske det gjekk.
Sko ønska me kunne få livet sammen.
Eg ønske meg deg tebake,
Øyvind, fordi eg elske deg.
Du har ein så stor del av hjerte mitt.
Eg kan ikje forstå. Eg vil ikje forstå.
For virkeligheten e vond.
VELDIG vond.

Eg ønske meg deg tebake....

Jeg skrev dette diktet eller hva en skal kalle det i vinter en gang.
I dag skulle vi feiret ett års bryllupsdag.
En sår dag.
Jeg kjenner veldig at jeg ønsker meg Øyvind tilbake.

Til ettertanke

Juli 2011 skulle ikke bli en god juli.

En juli som kunne veie opp for juli 2010.

Juli 2011 ble ikke god juli, en juli uten tragedie.

Jeg blir skremt av å se hvilken brutal verden vi lever i.

Mennesker dør, overalt.

Alle disse menneskene vil bli savnet.. av noen..

For noen vil hele livet og hverdagen bli snudd totalt på hodet.

Noen vil ha vanskelig for å se for seg hvordan livet videre skal utarte seg nå.

Er det i det hele tatt mulig å få livet til å gå videre!?

Smerten er intens, kanskje ikke enda. Sjokket er for stort.

Det er for mye å ta innover seg på en gang.

Hodet og kroppen klarer ikke å ta alt innover seg.

Fornektelsen er kanskje rådende.

Det hele oppleves surrealistisk.

Det kan ikke stemme, det er for vondt til å være sant.

Oppi det hele er det mye som må ordnes og planlegges.

Det er ikke tid til å reflektere over alt som har skjedd.

Ikke enda....

Den tiden kommer.

Tiden da en intenst ønsker å få pusterom fra sorgen.

Tiden der en skulle ønske at andre kunne bære litt av lasset.. Bare for en periode.. Slik at en får muligheten til å hente seg litt inn igjen..

Sorg og savn er intenst!

Det hele er vanskelig å begripe.

Hvordan går det an? Hva tenkte han på?

Hvordan verdsatte denne personen livet?

Begriper han i det hele tatt dødens omfang?

Døden er så endelig.

En blir stående igjen så maktesløs.

Uten myndighet til å gjøre noe som helst.

Bare akseptere situasjonen slik den er.

Sjokket vil avta.

Smerten vokse.

En vil forstå.

Forstå at døden er endelig, at alt er over, helt over.

Så altfor mange liv har gått tapt.

Det er bitende urettferdig.

Det er på ingen måte slik det skal være.

Elsket og savnet.

I dag, 10. juli 2011, er det ett år siden Øyvind så altfor brått ble revet bort.
Det er en vond dag.
Minnene fra i fjor er så tydelige.
Øyvind trodde han skulle på fjelltur. Jeg fikk en melding fra han utpå formiddagen at han var blitt lurt. Han var på vei i utdritningslaget sitt. Han lovte å ringe på kvelden å fortelle. Den telefonen kom aldri..
I stedet kom telefonen fra hans far, om at Øyvind hadde styrtet i et mikrofly.
Kaos.
Det kunne ikke stemme. Ikke Øyvind. Vi skulle jo gifte oss om tre uker.
Jeg trodde ham ikke. Ville ikke tro ham.
Timene gikk.
Øyvind svevde mellom liv og død.
Døden vant tilslutt.

Jeg savner Øyvind.
Øyvind var en så god person.
Han var så god å være sammen med. Jeg følte meg elsket og verdsatt.
Øyvind er virkelig elsket og savnet.

Det er så vondt

Det gjør vondt inni meg.
Det nærmer seg datoen Øyvind døde med stormskritt.
Jeg er ikke klar. Men kommer jeg noen gang til å bli det?
Jeg har reist til Trondheim for å være sammen med dem som sto Øyvind nærmest. Det føltes mest riktig.
Jeg gruer meg.
Føler jeg stuper med hodet først inn mot alt som er vondt. Gruer meg til å dra til Oppdal, til den lille dolpen i bakken. Tenk en så liten dolp i bakken.. Det drepte kjæresten min! Smerten jager gjennom meg mange ganger i løp av dagen.
Det er vanskelig å rømme fra. Ikke at jeg tror det er noe poeng.

Det skal på en måte bli fint å minnes Øyvind, markere dagen skikkelig. Han fortjener det.
Samtidig er det så intenst vondt. Vondt å huske på alt som skjedde for et år siden. Den dagen alt ble snudd på hodet.
Det er vondt å lese navnet hans på en gravstein.
En gravstein som inneholder både fødselsdato og dødsdato. Den bekrefter at livet hans er over.
Det oppleves så urettferdig, så fullstendig meningsløst!

Barcelona

Jeg og Astrid har vært i Barcelona. Vi har kost oss masse. Vært skikkelige turister og vært på sightseeing, vært (litt for lenge) på standa, shoppa, slappet av og bare hatt det gøy.

Før vi reiste til Barcelona fikk vi høre fra opp til veldig mange at vi måtte passe oss for lommetyver. Tro meg, vi passet på. Vertfall i starten.. Mot slutten, da vi slappet litt mer av, da slo lommetyvene til. Men flink som Astrid var merket hun det, og det ble et fattig robberi fra tyvens side.

Bemerkelsesverdige hendelser og erfaringer fra turen:

• I Barcelona vaskes enkelte fortau med vaskefille.
• Det er vanskelig å få en stor handlevogn inn i en personbil. Men enkelte spanjoler prøver flittig.
• Enkelte spanjoler blir svært forlegne når de oppdager at de som skal betille mat ikke snakker spansk, men prøver flittig å forklare masse fort på spansk allikevel, andre bare unngår deg og later som du ikke finnes.
• Faktor 15 er definitivt for lite når du skal på stranda!
• Det er ikke lett for Spanjoler å oppfatte norske navn riktig. Astrid ble både til Austria og Arfie. Therese ble Celese.
• Som byggingeniør er det lett å bli fascinert i Barcelona. Vanvittig mange fine bygninger!

Yay, kos på sigthseeing :)

Jammen fant vi en fin fontene.

Astrid med Barcelona i bakgrunnen.

Astrid = Arfie?!

Segrada Familia. Jeg lot meg fascinere. Dette var en mektig kirke!!

Å være vindusvasker i denne kirken kan ikke være helt feil?!

En helt vanlig rundkjøring..

.. foran et helt vanlig slott. Det var forresten ingen fonteneshow her på mandager. Skuff!

Ingenting slår vel avslapning i parken.

Takk for turen Astrid!