Presanger i hverdagen

Jeg avsluttet min 17.mai i år med å lese boken "Sammen til verdens ende".
En bok som fengslet meg på en spesiell måte. Jeg greide rett og slett ikke legge den fra meg.
Det er en trist, men samtidig fin og beundringsverdig sykdomshistorie.

Jeg ble  helt stum av beundring av å lese bokens første sider. Disse ordene er altså skrevet av en dame på 27 år som har fått beskjed av leger at det er ikke mer som kan gjøres. Hun har rett og slett fått en dødsdom over livet sitt. Allikevel klarer hun å gripe livet på denne måten. Hun klarer å  velge at sykdommen ikke skal få ta livsgleden fra henne. Snakk om å få mye utav livet, snakk om å nyte livet. Jeg blir glad inni meg når jeg leser dette. Derfor må jeg dele det med dere!

Utdrag fra Tones nettdagbok:
Tenk deg tilbake til barndommen. Du er ti år, og det er lille julaften. I morgen blir dagen fylt med familie, varme, glede, mat og presanger. Kjenn litt på den følelsen... Du har problemer med å sovne, ikke sant?! Man gleder seg bare for mye, så det er rett og slett umulig å sove. Merkelig, jeg har det fortsatt slik, veldig barnslig sånn. Man jeg får ikke sove hele desember. Tenker gaver og glede, alt jeg klarer å gjøre, er å smile og planlegge til den store dagen. Har tenkt litt på dette i det siste. Jeg har nemlig fått det for meg at hver kveld er lille julaften. Og hvis man tenker seg om, bør man vel glede seg til hver neste dag man får? 

Jeg ligger om natten og kikker på min kjekke helt. Det ensete jeg tenker på, er at vi to muligens får èn ny dag sammen. Jeg får et hadet-kyss om morgenen, vi møtes til middag. Og vi koser oss og nyter kvelden før vi går til sengs sammen. Heldige er vi. Det er som julaften. Hver dag er en gave! Hver eneste time, dag, uke, måned og hvert eneste år, bør takkes for. Snu deg til din kjære hver kveld og si tusen takk for dagen! Takk Gud eller Allah eller hva du nå enn tror på. Og takk deg selv som faktisk lever ut dagen. Nyter den i alle åndedrag, hver solstripe, hver regndråpe, hvert enkelt unike snøfnugg som gjør hver dag til en fest. Kjøp blomster, kjøp deg en kjole, farg håret, ta massasje, ring en venn, skriv et brev, se en film med din elskede, lek med barna dine og pris deg lykkelig over at du har dem.

Merkelig, jeg får ikke sove! Det er lille julaften, og jeg lurer på hvilke presanger jeg får i morgen. Har du noen ganger blitt skuffet over en presang? Det har jeg, og slik er det i livet også. Hver dag får vi gaver i livet. Gleden over barnelatter, kjærlighet, kanskje en flørt på bussen, kanskje blomster, en klem, en telefon, hilninger i gjesteboka..

Visse dager byr på dårlige nyheter og utfordringer. Regninger, ødelagt vaskemaskin, utroskap, sykdom, dårlige karakterer, kjeft fra sjefen, sorg og død. Man vet aldri! Så vær takknemlig for hver dag du får, våkn opp med et smil fordi du nettopp er blitt gitt en ny dag. Det er julaften, og der ute finnes det nye ting å oppleve. Nye gaver å pakke opp. Så får du kanskje slips, sokker, stygge vaser, brødrister, vaffeljern, strykejern og kjøkkenmaskin en gang i blant. Men hver gave er gitt deg med omtanke. Det finnes en lærdom i alt, og alle gaver, utfordringer og erfaringer kan brukes videre. uten dem er livet ingenting. Hvordan føle glede om man ikke har følt sorg? Hvordan føle kjærlighet om man ikke har følt hat? Hvordan føle livet om man ikke har følt døden nært?

Jeg legger meg med sommerfugler i magen, ser på min kjære, kysser ham på pannen og takker for dagen. Legger meg tilbake og smiler, gleder meg til morgendagen. Lurer på hvilke gaver livet byr på i morgen? Kan nesten ikke vente! Blir det sol? Hm, da kan jeg pynte meg med skjørt, kanskje. Blir det regn? Ah, da kan jeg endelig bruke støvlene mine. Blir dagen smertefri? Kanskje, kanskje ikke. Noen ganger trenger man rett og slett hjelp. Men takknemlig for enda en dag, det er jeg.

Santa Barbara. Noen dager i paradis...

Etter vi hadde vært et døgn i San Fransisco satte vi snuten sørover. Nærmere bestemt til Santa Barbara. Ingrid hadde tidligere vært her på missiontrip med skolen og hadde fått beskjed om at hun var hjertelig velkommen tilbake når som helst. Ingrid forberedte oss på at det var en svært raus familie som kom til å ta i mot oss. Men makan til folk.. Det her var en helt vill opplevelse. Det var som å komme til paradis på jord. Vi ble behandlet som prinser og prinsesser. 

Familien Fereday elsker besøk og har derfor bygd to gjestehus i hagen sin. I husene lå det en lapp der det sto at dette var Guds hus og at alt deres var vårt. Vi måtte bare føle oss hjemme, spise maten deres, bruke bassenget og boblebadet deres, ja nye livet og gjøre akkurat det vi ville. 

Det er vanskelig å beskrive disse folkene på en måte som får fram hvor fantastiske de var. De var bare heilt utrolige, inspirerende og definerer virkelig ordet gjestfri.

Vi kom fram til Santa Barbara etter at det var blitt mørkt. Å legge seg i en seng i et nydelig gjestehus, det var bare en helt fantastisk følelse. Men det slår ikke følelsen av å våkne opp til at sola kiler deg i øyene, lyden av fuglekvitter og se rett ut på et appelsintre. Når en da setter seg opp i senga og ser denne utsikten her.. Da skjønner en at en har kommet til et paradis på jord.

Frokost ute i sola, hva slår vel det?! Det sto mat og snacks seriøst over alt. Det var opptil mange valgmuligheter til både frokost og lunsj. Wendy, moren i huset, var påpasselig med at vi aldri var sultne, tørste eller kjedet oss. Hun var genuint opptatt av at vi skulle ha det bra når vi var på besøk hos henne. For ei dame! Hun var så lett å bli glad i!

 

Vi sto fritt til å disponere både boblebad og basseng. Bassenget var litt kjølig, så det ble kanskje ikke hyppig brukt. Boblebadet derimot.. Både til morgen og kveld. Det var så herlig. Sitte der i et varmt boblebad under store palmer og bare kjenne at det er fantastisk å være til.

Ettersom Santa Barbara ligger langs Stillehavskysten bestemte vi oss for å ta oss en joggetur langs en av strendene. Det er bygget flere oljerigger like utenfor kysten. Det er trolig lekkasjer i forbindelse med disse som hadde forårsaket at det lå mye små, små oljeflak på stranda. Olja på standa resulterte i at føttene våre såg ut som Adrians fot her. Hele fotsålen dekket av tykk, svart olje. Men gode folk vi besøkte visste råd og gav oss olivenolje til å rengjøre føttene våre. Tidkrevende, men jammen funket det :) En ting er sikkert, denne joggeturen kommer aldri til å glemmes.

 Jeg må le av disse tre. De er så artige og får meg i så godt humør :)

 "Ingrid, Ingrid, stå klar til å ta bilde da, jeg må prøve å fange den måka!"

 Tøffeste luene jeg har sett på lenge!

Kjell har krympet, jeg har vokst! Se vi er like høye!!

San Fransisco

Det var så gøy med så mange kommentarer på det forrige innlegget at jammen ble jeg litt motivert for å skrive litt mer fra denne fine turen vår. Gjerne fortsett med det! Da blir jeg glad (og inspirert til å fortsette å skrive) Det er så masse bilder fra turen at jeg må nesten dele det litt opp i puljer, men her kommer noen glimt fra San Fransisco.

San Fransisco var en spennende og vakker by. Jeg likte meg der og kan gjerne dra tilbake for å oppleve litt mer av den byen! Det er en stor by, men en får liksom ikke inntrykket av at den er så stor og kaotisk. Det kan jeg like!!

Adrian og Kjell er så heldig å få hver sin San Fransisco tvangskos!

Vi var inne på den største skobutikken jeg noen sinne har sett. 4 eller 5 store etasjer med bare sko! Jeg tenkte på Katrine (min kjære søster) med en gang. Her kunne hun ha gått bananas!

Det var bratt i denne byen! Helt sykt bratt. Det virker som de har vært veldig opptatt av at gatene skulle være rette. At det betydde noen ville bakker, det hadde vel ingenting å si. Fascinerende!! Her ser dere forresten Alcatraz i bakgrunnen. Vi kom oss aldri ut dit. Det er ikke alt en klarer å nå over på 24 timer i San Fransisco ser du. Men noe må en jo ha å gjøre når en skal tilbake neste gang :)

Effektiv utnyttelse av tid. Hva er vel bedre enn å skrive postkort mens en venter i turistkø. Jeg syns det er så utrolig hyggelig å få postkort selv at da ser jeg på det som min plikt (en hyggelig plikt) å sende noen hilsner hjem når jeg selv er ute å farter. Så note til alle dere som leser dette: Jeg ønsker meg postkort når du er på tur :) hinthint..

Å reise med cable cars var jo bare en must! Et hyggelig must vil jeg si! Det var riktig koselig å reise med denne gamle trikken gjennom byens bratte gater. Og det var en ypperlig måte å få sett masse på kort tid.

 

Sjøløvene hadde bokstavelig talt inntatt Fishermans Warf . De var såå kule.

Adrian poser som en sjøløve, er han ikke lik?!

Mens vi venter på bussen benytter vår kjære Ingrid muligheten til å ta gøye bilder i brillene til Per Martin :)

Ikke spørr hva som skjer her. Jeg syns bare det er et artig bilde :D

Jeg digger disse gutta her! Det er nesten sånn jeg vurderer å lage et blogginnlegg om de tre flotte trønderguttene vi var på tur med. Bare fordi de er så kule og lagde så enormt masse morro!

 

Roadtrip i California

Roadtrip i California er en spennende og givende opplevelse. Og så mye fint å se!!
Som mange kanskje har fått med seg så er kanskje ikke jeg overentusiastisk for bilkjøring, så jeg var litt spent på hvordan dette skulle gå.
Men jammen har vi vel ikke hatt det utrolig bra på bilturen vår.

Dette definerer en bra roadtrip:

- Et dyktige framsete med to flinke sjåfører og kartlesere! Jeg er mektig imponert!!
- Definisjonen av et bra baksete
- Planlegging for å få ut beina i luftpauser. De var pakket inn i all bagasjen :)
- Latterkrampe og til tider hypre tendenser i baksetet
- Gode samtaler
- Litt søvn innimellom
- Gode nakkeputer gjør faktisk bilturen ganske behagelig
- " du Kjedl, om atte du vil spedla vodlybadl". Som eneste rogalending på tur innså jeg etterhvert at jeg var det ultimate dialektmobbeoffer.
- "se ei palm" Men det ble vel litt tulletrønder også..
- Masse godt humør!

En super gjeng med gode venner gjør bikjøring til en lek!

Første stopp på reisen var i San Fansisco. Å besøke utsiktspunktet til Golden Gate var et sterkt ønske fra jentene i bilen. Og det var så verdt å stoppe der! Være på en plass som en bare har hørt masse om, og ikke minst få tatt masse minneverdige og artige bilder.

 Vi hadde hørt rykter om at Highway 1 mellom San Fansisco og Los Angeles skulle være en av verdens fineste kystveier. Vi var senere avgårde fra San Fransisco enn vi hadde planlagt, så vi var faktisk inne på tanken å kjøre motorveien i innlandet for å komme fortere fram. Heldigvis gjorde vi ikke det! Det var et eventyr i seg selv å kjøre langs Stillehavskysten. For et mektig landskap! Det dukket opp den ene naturperlen etter den andre. Vi var bare nødt for å stoppe å knipse noen blinkskudd. Neste gang jeg skal hit skal jeg sørge for å ha god tid til å bare nyte utsikten og livet langs denne veien her, for det vet jeg at er virkelig verdt det!