I dag skulle vi ha vært sammen i 5 år, Øyvind.I stedet er det 1 år siden vi sa hadet til hverandre for aller siste gang.
Det er uvirkelig.
Du er død, jeg lever. Hvorfor er det sånn?
Det er vondt å skulle markere dagen med å gå på graven din.
Jeg skulle ønske det ikke var sånn. Skulle ønske vi kunne fått livet sammen, slik vi planla.
Men slik ble det ikke...
Takk for den du var mot meg, Øyvind. Jeg hadde det så bra sammen med deg.
Takk for smil og latter.
Takk for den tryggheten du gav meg, at du brydde deg om meg, at du elsket meg.
Takk for alle turer.
Takk for barnsligheten din og alt det barnslige vi gjorde sammen. Det var så gøy! Vi lo så mye!
Takk for den enormt gode latteren din når du ble kila. Selv om jeg ikke klarer å mane fram stemmen din i hodet mitt, så husker jeg den!
Takk for at du fridde.
Takk for tåmodighet.
Takk for din enorme kreativitet.
Takk for MANGE gode samtaler.
Takk for alle framtidsdrømmene du gav meg.
Takk for at du var helt!
Takk for verdens beste klemmer.
Takk for at du var akkurat du og at jeg fikk lov til å elske deg.
Takk for de 4 gode årene vi fikk sammen. Jeg ville ikke vært foruten. Skulle bare ønske det ble så mange mange flere.
Jeg savner deg Øyvind!
2 kommentarer:
dette va et fint innlegg, sjøl om d e ufatteligt trist! Men eg blir gla når eg ser at du klare å fokusera på alt d goda dåkk hadde samen! Øyvind e savna!
Du skriver så intenst om livet. Det er fantastisk å lese og utrolig trist. Jeg er glad for de årene dere fikk sammen, og skulle ønske, som deg, at dere hadde fått mange fler. Vi minnes Øyvind med stor glede!
Legg inn en kommentar