Refleksjon på tampen av uka

Noen dager har jeg så lyst å skrive.
I dag er en sånn dag. Det er bare det at jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive...
Det skjer masse i livet mitt om dagen.
Det som ligger øverst akkurat nå er at jeg skal flytte.
Det føles som å ta et stort steg videre i livet.
Etabelere et eget hjem, mitt hjem.
Skape noe eget, skape en plass der jeg kan fortsette livet mitt i en helt annen grad enn tidligere. For nå er vertfall det som går på boforhold litt mer satt enn den midlertidige løsningen jeg har hatt til nå.
Jeg håper på at dette skal gi meg en litt mer ro over livet, ro og større tilfredshet med slik forholdene  er akkurat nå.
For mitt ønske for livet slik det er akkurat nå, er å klare akseptere livssituajonen slik den er nå og være komfortabel med den i stedet for å bare strekke meg etter og glede meg til det som ligger foran..

Ha en god og velsigna uke folkens!
Husk du er verdifull og unik akkurat slik du er, og la det prege den uka som kommer.

Always

Jeg leser en bok som setter ord på og forteller meg noe jeg trenger å minnes på.
Å reise seg etter en rystelse av Per Arne Dahl.
Boken handler først å fremst om håp, om å bevare håpet, om å leve i håpet, om å klare å reise seg igjen fordi en har håp.
Men boka er ikke rosenrød. Jeg opplever den som god, det å lese at ingenting er så slitsomt som det å være i sorg.. For meg var det godt å lese, for da kan jeg si til meg selv at det er normalt, det er greit!
Jeg har så mange ord jeg har lyst å formulere, men i dag får jeg de ikke helt fram.
Så da lener jeg meg heller tilbake, lukker øynene og hører.
Denne sangen rører meg!
Min bror ba meg høre denne på et så enormt passende tidspunkt, teksten fortalte meg noe som jeg så veldig trengte å høre akkurat da. Og jeg kjente på en lengsel etter å bare få legge meg ned å hvile som et lite barn i Guds hånd.
Takk Sindre!
Og Inger og Harald, dere er dyktige!!

Gratulerer med dagen i himmelen

I dag skulle jeg ønske himmeltelefonen var oppfunnet!
Jeg skulle ønske jeg fikk gratulere kjæresten min med dagen!
Jeg skulle ønske jeg kunne få gi ham en skikkelig god bursdagsklem, bake verdens beste bursdagskake til ham, synge bursdagssangen og bare gi ham en dag som han syns var god.

Jeg savner deg,
men uansett hvor mye jeg sier jeg savner deg
så er du bare borte...
Jeg kan ikke gjøre noe fra eller til.
Bare akseptere det.
Bare akseptere at du har bursdag, men du får ikke være med på feiringen selv.
Jeg savner deg!
Men en dag ses vi igjen, det er jeg viss på!
Jeg ser fram til det.
Men inntil videre skal jeg leve mitt liv her,
Oppleve alt det livet har å by på
Mens du skal få være i himmelen
Jeg vet ikke hvordan det er der, men ut i fra det jeg har lest og hørt, skal det være en fantastisk plass.
Det bør være det!
Jeg håper du har det bra der du er!
Du må ha det!

Gratulerer med dagen i himmelen, håper du får tidenes himmelbursdag!

Bursdag, livet, bloggen... tanker...

Noen ganger er ikke livet noe snilt.
Noen ganger blir jeg sint fordi det opplevs urettferdig.
Noen ganger veller sorg og savn fram som et ekkelt monster.
Jeg gleder meg til monsteret drar sin vei.
For da oppleves livet bra.

Bursdag atter en gang.
Tredje i rekken nå.
TREDJE...
Hvor ble tiden av, og hvorfor reagerer jeg fremdeles?
Skal jeg ikke være vant til det nå?
Som mange vil si så er det bare en vanlig dag.
Ikke noe å tenke over liksom.
Dersom en bare ser vekk fra datoen så er det liksom en helt vanlig tirsdag..
Og jeg har prøvd, virkelig.
Egentlig har jeg ikke tenkt så mye på det.
Ikke før det slo meg i dag.

Men, heldigvis kanskje, vellet det ikke inn før i dag.
Og ofte så er det sånn at dagen før dagen ofte er den verste.
Det å grue seg...
Det er ikke noe bra, det oppleves ikke konstruktivt.
På en annen måte så tenker jeg at det er litt bra å ta litt tak og ikke bare skyve det unna.
Det blir ofte bedre etterpå da, dersom jeg aksepterer at det oppleves urettferdig og vondt.
Dersom jeg tar litt tak i og kjenner at jeg savner han.
Jeg tror det er bra å tørre å kjenne litt på.
Selv om det er vondt, så tror jeg det er fornuftig.

Jeg er usikker på om jeg skal publisere dette.
Jeg opplever at jeg klager.
At bloggen blir litt en sånn sutre plass.
I tillegg føler jeg meg sårbar.
Men bloggen for meg har vært viktig, virkelig.
Det har hjulpet meg masse å sette ord på tanker gjennom å skrive det ut.
Og tanken bak det hele har litt vært et ønske om å kanskje være til hjelp eller oppmuntring for noen.
Men om det er blitt sånn..
Det har ikke jeg svar på.

Smil i hverdagen

Lenge siden jeg har skrevet noe her.
Dagene og tida, den bare fyker avgårde..
Og helt ærlig så glemmer jeg ut at jeg har en blogg i det hele tatt.
Egentlig kjennes det ganske ok.

Akkurat nå i kveld fikk jeg lyst å lage en liste over det som har gjort meg glad i det siste.
For slike lister gjør meg glad i seg selv, for det minner meg på alt rundt som er bra.

So here we go.
Dette er noe som har gjort det verdt å smile av nå i det siste:

• Squashe med Birte og innse at det er en så gøy treningsform at jeg glemmer at jeg trener
• Lese en kjempegod bok "Himmelen er på orntli"
• Bade! Brrr, det er kaldt, men allikevel så gøy.
• En uke med sommer, sånn skikkelig sommer liksom
• Bli glad av å komme på jobb for jeg innser at jeg har mange supre kolleger som bare må få humøret til å bra
• Herlig å være tilbake i Salem igjen
• Verdens beste cellegruppe, jeg digger dere
• Ha den beste bursdagen ever med kake til frokost, gode venner, camping og prikken over i-en Sigvart Dagsland konsert (lever på dette enda selv om det begynner å bli noen uker siden)
• Følelsen av å smile fra øre til øre og bare kjenne på ekte glede. Det er en så god følelese det!
• Venner! Dere får meg til å smile ved å være dere.
• Høre folk snakke rogalandsk i Trondheim 
• Være ute å bli klissvåt i plaskregn (barnslig lykkefølelse)
• Leke og le med min/Øyvinds yngste niese. Barnelatter, det er en fin ting det!

Og Ranveig! Du gjorde virkelig dagen min med denne, jeg fremdeles smiler! Takk!

To år...

To år...
Jeg savner Øyvind!
Tid er relativt.
To år føles fryktelig lenge..
Allikevel føles det som om han var her i går..
Borte for alltid!
All tid!
Det er lenge det.
Det er vanskelig å akseptere.
Allikevel begynner aksepten å slå rot.
Den må nesten det for at livet skal kunne leves.

Jeg savner å ha Øyvind ved min side.
Øyvind var bra.
Øyvind var snill.
Øyvind representerte trygghet.
Øyvind var morsom.
Øyvind skulle bli min og jeg skulle bli hans.
Sammen var vi et bra team.

To år..

Seks uker har blitt til to år

Dagen i dag er spesiell.
Den er vond og sår.
I dag skulle jeg og Øyvind vært sammen i seks år.
Vi markerte alltid årsdagene våre.
Gjorde noe gøy sammen, hadde kvalitetstid sammen.
Brukte tid med hverandre.
I dag er også dagen jeg sa hadet til Øyvind for aller siste gang.
To år siden jeg så han kjøre avgårde fra parkeringsplassen i den røde caddyen.
To år siden vi sa til hverandre at vi gledet oss til å se hverandre igjen om 6 uker.
To år siden vi gledet oss over at dette var siste sommeren vi skulle være så lenge fra hverandre.
Men seks uker ble så mye mer.. Nå har det allerede blitt to år.
Jeg klarer å tilpasse hverdagen til at han ikke er her, jeg har kommet langt!
Men på dager som denne slås beina litt under meg.
Der er hardt å erkjenne at dette ikke er noe greit.
For jeg ønsker så gjerne å takle dette greit.
Men to år er ikke så lenge, så kanskje denne dagen skal få være en dag der jeg tillater meg å kjenne på alt. Ta et steg inn i sorgrommet og få ut litt gruff.
Jeg har et mål om at denne dagen skal kunne bli en dag der jeg vil kunne minnes alt det gode med Øyvind. At det som var bra skal få overskygge alt som er vondt.
Den dagen kommer, det vet jeg!
Jeg vet bare ikke når...

Øyvind vekket med med denne for fem år siden.
Å høre den igjen i dag er sårt, men allikevel godt.