Idylltur te Osen

Siste helg drog me ein gjeng fra laget, Marie, Marius, Joachim, Jon Mikal, Øyvind og meg, te Osen. Osen e den nordligste kommunen i Sør Trøndelig og ligge på nydelige Fosen. Mormorå te Øyvind har vokst opp her og har bevart barndomshjemmet sitt. Dette e ein idyllisk plass, eg elske å verr der ute. Nyta naturen, stillheten, ja rett og slett bare koble av.

Heile gjengen på toppen av Lindsetfjellet. Det va forresten akkurat her Øyvind fridde te meg for litt øve ett år siden :) Forbinde altså någe veldig finte te denne plassen. Kanskje derfor eg trives så godt der og!

Her e stortsett heile Lindset. Det kvita huset langt oppi der e gården me va på. Der røde naustet i forgrunnen hørre te.

Øyvind og Jon Mikal drog ut ein dag før oss 4 andre. Di snekra krabbeteina for å testa lykken. Jon Mikal og Joachim fekk der ærefulle oppdraget å henta resultatet.

Me fekk 3 store krabber. Ser på gliså kor fornøyde di e :)

Marius utnytte atter ein gang ( som alle andre) at marie e liten og lett. Det betyr at ein kan herja å leka med henna lett som ingenting :PHav i sikte. På skikkelig klarværsdager kan ein visst se langt avgårde herfra. Ut te någe plattformer (kan det ver Tollfeltet montro?) For folk som e lekne ( snakka ein meg å Øyvind?) Så e Lindsetfjellet utrolig artig å verr på når det blåse masse. Då kjenne ein virkelig vindkreftene.

Me tok buss tebake te Trondheim på tirsdag. Det va litt av ein omvisningstur. Eg e egentli ikje så gla i å kjøra. Tar så lang tid å min tålmodighet e ikje så stor. Men på denne bussturen koste eg meg sikkelig. Va jo så mange nydelige perler. I tillegg så va det skikkelig bygdesamsunn rundt omkring. Kom godt i snakk med bussjåføren (me va bare 2 stk utenom han på den store bussen ser du, ikje ein veldig folksom plass ser du). Han imponerte meg stort på di smale veiene. Eg hadde aldri tord å sitta bak rattet. Me hadde oss ein god stopp på Bessaker, va ei tur innom butikken. Der sto det et eldre ektapar å kikka voldsomt. Det viste seg at di viste kem Øyvind va. Hadde visst hilst på an når an va liten. Eg blei heilt imponert eg, tenk å kjenna han igjen itte 17 år. Lenge leve bygdå. Eg blir jaffal merr å merr øvebevist om at eg ska flytta ut av byen når eg får sjansen te d!